That's me in the corner/that's me in the spotlight

2003-06-09T14:31:00.000-07:00

Nytt hjem

Fra nå av finner dere meg her, og bare her:

http://www.kristiane.org/

So long - see you honey!

2003-06-07T02:26:00.000-07:00

It´s coming home

(...) No plans for final day
Stay in bed, drift away
It could have been all
songs in the street
It was nearly complete
It was nearly so sweet....

La la la la....

2003-06-06T05:54:00.000-07:00

Moro på Lilletorget

Det skjer til stadighet besynderlige ting på parkeringsplassen rett utenfor jobben. Er det ikke hestevrinsk og små franskmenn i hvite ridebukser i forbindelse med Oslo Horse Show, blir vi underholdt av flere tusen uniformsbefengte kreaturer med horninstrumenter, som deltar i Oslo Military Tattoo. For et par uker siden hadde vi et øst-europeisk tivoli skrudd sammen (og siden demontert) på foruroligende kort tid rett utenfor vinduene våre, og mellom arrangementene er det også mye riff raff å skue i Vaterlunden.

Ingenting av dette kan imidlertid måle seg med det som utspiller seg fire etasjer under meg akkurat nå: Scientologer har satt opp et digert, gult telt, og gjør sitt beste for å trenge forbipasserende opp i et hjørne og inn til personlighetstest. Så snart arbeidsdagen er over skal vi ned og sjekke ut forholdene. Jeg har lovet å fike til en kollega og deretter snakke ham til rette hvis han kommer ut igjen med øyne lysende som halogenpærer. Vi regner også med å påtreffe Tom Cruise der nede: En annen kollega truer med å i så fall skyte en giftpil i baken på ham så han segner om, og ta ham med seg hjem. Mannen er jo bare 170 centimeter høy, så hun får antakelig ikke noen problemer med å buksere ham inn på t-banen.

2003-06-05T08:13:00.000-07:00

He's blood flesh and bone

Jeg møtte Kurt nå nettopp, der Grensen går over i Kristian IVs gate. Uten livvakt, selv om VG påstår han har det.

And he's so high
high above me
he's so lovely...

(Ja, jeg er velvilig innstillt i dag, og i perlehumør.)

2003-06-05T05:56:00.000-07:00

En klassiker til glede for nye lesere

Noen ganger når jeg kommer over gamle skolestiler jeg skrev på videregående blir jeg helt svimeslått av min egen genialitet - også i så ung alder da gitt! Det hender faktisk jeg føler det på samme måte når jeg kikker på gamle mattetentamener (jeg har et par stykker liggende), til tross for at disse er fulle av røde kommentarer fra læreren, og gjerne vurdert til en heller middelmådig karakter. Jeg blir ganske imponert over at jeg i det hele tatt har klart å regne meg frem til en nølende tegnet parabel, og at jeg har forholdsvis utvungen omgang med abc-formelen. Jeg innser dog at det kanskje ikke skal så mye til for å imponere meg på dette feltet.

I dag hadde jeg samme opplevelse med noe jeg skrev et annet sted for snart to år siden, i forbindelse med innflyttingen i den forrige leiligheten jeg bodde i, som jeg fant igjen og herved resirkulerer:

Mussolini i oppgangen

Å flytte er som kjent slitsomt og tidkrevene. Til tross for at det er en
stund siden jeg overtok nøklene til den nye leiligheten min, er det en del
ting jeg ikke har fått gjort, så som å få gravert inn navnet mitt på et
skilt til postkassen. Jeg har heller prioritert å få lyd i stereoanlegget,
få ting på plass i skuffer og skap, sette sammen møbler og å komme på nett,
for å nevne noe.

Her om dagen kom jeg fra IKEA, med en del flatpakkede esker, og påtraff en
nabo i gangen. En riktig solstråle, skulle det vise seg. Det første hun
gjorde var å gå til frontalangrep på grunn av IKEA-eskene jeg bar. Jeg hadde
vel ikke tenkt å legge den tomme embalasjen sammen med alt søppelet fra
håndverkerne som for tiden pusser opp badene her på huset? Det var nemlig
strengt forbudt, og når containeren kom ville den _kun_ ta med seg skrotet
fra håndverkerne.

Nå må jeg innrømme at jeg selvsagt hadde hatt til hensikt
å sette tomembalasjen sammen med rasket fra håndverkerne, jeg trodde jo ikke
at det var så farlig. Snarere lurt, siden jeg da ville unngå å fylle opp den
vanlige søppeldunken, men det sa jeg selvsagt ikke til henne. Så jeg sa
"nei, selvfølgelig ikke", men hun fortsatte og mase så jeg til slutt bare
måtte gå. Stemmen hennes gjallet i oppgangen og og fulgte meg helt til jeg
låste meg inn i fjerde etasje.

Senere på ettermiddagen skulle jeg hente posten, og da oppdaget jeg at
stripen med Dymo-tape med navnet mitt på, som jeg hadde på postkassen, var
revet av. På oppslagstavlen hang det en oppfordring til alle beboerne om å
få seg skikkelige navneskilt til postkassene sine. Jeg ble helt utrolig
forbannet. Hvilken rett har hun (for jeg er ikke i tvil om hvem som hadde
tatt affære) til å gjøre livet surt for både postbud og naboer?

Det som gjør det hele litt komisk er at det ikke akkurat er Notting Hill vi
bor i, det er snarere noe litt simpelt og stusselig over omgivelsene. Og
fordi badene for tiden blir pusset opp, står det utrangerte toaletter
overalt, samt annet søppel og rask. At noen har Dymo-tape på postkassen i
stedet for graverte skilt i messing, fremstår etter min mening som en
himmelropende bagatell.

Da jeg forsøkte å lete opp damen for å fortelle henne dette og mere til,
viste det seg at fuglen var fløyet. Nabo-nazien bor ikke engang her, hun
bare leier ut en leilighet i gården. Det var på en inspeksjonsrunde av
leiligheten (stakkars leietaker) hun hadde gjort disse uhyrlige
oppdagelsene.

Jeg blir faktisk redd av sånne mennesker.

(De av dere som frykter at jeg heretter vil publisere også gamle skolestiler i herværende blog, kan ta det helt med ro. Det vil neppe skje.)

2003-06-04T23:21:00.000-07:00

It really, really, really could happen

Hurra: Blur til Rockefeller 10. oktober! Omtrent på samme tid i fjor så jeg Suede samme sted, hva blir det neste? Pulp-gjenforening høsten 2004? Hadde ikke vært meg imot! (Oasis kan for min del gjerne holde seg hjemme).

2003-06-04T22:45:00.000-07:00

Øsende regn, pøsende regn

Utrolig unødvendig: Da jeg dro hjemmefra var det kun antydning til regn, det vil si noen få tunge, varme dråper i luften. Midt i Pilestredet, best som jeg tenkte "det er i grunnen deilig med slikt stille sommerregn i moderate mengder" brøt helvete løs, og regnet plasket ned. De få stedene på kroppen regnet ikke traff, ble likevel våte av vannet som sprutet opp igjen grunnet ingen skjermer på sykkelen. Nå har jeg akkurat vært på toalettet og tørket meg med papirhåndklær, men klærne mine er gjennomvåte. Gudsjelov at jeg ikke la på mascara, i hvert fall.

2003-06-04T14:23:00.000-07:00

Sommer i Oslo

Lukten av:

- syrin
- asfalt som nesten smelter
- nyslått gress
- avfall fra søppelkassene
- tøy som er tørket ute
- varm t-baneluft
- sjokolade fra Freia

2003-06-03T11:49:00.000-07:00

Eksempler på TV-serier jeg aldri har sett så mye som ett minutt av:

- Baywatch
- Akutten
- Chicago Hope
- Sex & Singleliv
- Judging Amy
- Buffy
- Heksen Sabrina
- Livet på Kennedy High
- Twin Peaks
- Våre verste år
- Simpsons

... for å nevne noen. Og jeg mener ikke ett eneste minutt! Frasier, Pacific Blue og Sopranos er serier jeg har sett ett minutt eller to av, kanskje ti minutter til sammen, faktisk.

La meg straks understreke at det ikke ligger noe snobberi bak dette, langt mindre er jeg stolt av det. Tvert imot føler jeg meg litt beklemt når jeg går glipp av poeng i samtaler fordi jeg mangler en del referanser, og jeg skulle gjerne hatt kjennskap til seriene. Dessuten er jeg klar over at en del av de opplistede seriene går for å være meget bra av mennesker hvis dømmekraft jeg stoler fullt og helt på.

Det finnes også en del lite høyverdige serier jeg har sett på, som Beverly Hills 90210, Melrose Place og Syv Søstre, hvilket burde være nok til å bevise at jeg slett ikke er noen kultursnobb. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til mitt forsvar, annet enn at jeg bodde i mange år uten fjernsynsapparat, og at når jeg kjeder meg er TV av en eller annen grunn det siste jeg kommer på å beskjeftige meg med. Ifølge Ulrik har pappa Twin Peaks på videokassetter, så jeg akter å ta igjen litt av det tapte i nær fremtid!

2003-06-02T22:45:00.000-07:00

Not that bad hair day

Jeg hater å plage dere med slike prosaiske detaljer, men må bare få dette ut:

I dag bragte jeg i erfaring at jeg faktisk ser bedre ut på håret etter å ha syklet til jobb med hjelm på hodet enn uten, slik jeg pleier. Årsaken er at jeg nesten bare har nedoverbakker på vei til jobben (hu hei!), og luftmotstanden får panneluggen min til å reise seg og bli fluffy på kjerringaktig, 80-talls, svært ukledelig vis. Hjelmen holdt luggen nede, så i dag er frisyren - om jeg selv skal si det - slett ikke verst.

2003-06-01T14:04:00.000-07:00

Gamle sanger om igjen

Jeg er støl i magen etter å ha ledd sammenhengende fra vi møttes på toget til Moelv fredag ettermiddag. Har vært 19 år gammel hele helgen. Noen høydepunkter:

- Solformørkelsen, som vi måtte snike oss opp på rektors balkong for å bivåne
- Ellevill hopping på trampoline
- Vill poging til Smells Like Teen Spirit på Café 108, akkurat som i gamle dager: ”Here we are now, entertain us”
- Nattlig oppdagelsesferd i mørkelagte korridorer og kriker og kroker (iiik!)
- Et føll i hamnehagen på Fugleseng gård, som stavret seg på bena akkurat da vi kom forbi
- Stive drinker i solen lørdag ettermiddag, for å komme til hektene igjen etter fredagens utskeielser
- Utagerende dansing til Snows "Informer" og Ace Of Base.

2003-05-30T07:17:00.000-07:00

Tiårsjubileum!

Helgen skal tilbringes på Hedmarken, nærmere bestemt i mitt kjære Moelv.

For anledningen:

Those were the days my friend
We thought they'd never end
We'd sing and dance forever and a day
We'd live the life we choose
We'd fight and never lose
For we were young and sure to have our way.

2003-05-29T22:46:00.000-07:00

Placebo-effekten:

Å føle seg syk og skral, men likevel tvinge seg på konsert ettersom billettene var dyre og man har gledet seg til dette i et halvt år, for så å forlate Rockefeller et par timer senere som et nytt menneske. Utrolig bra konsert! Kan ikke helt se hvorfor Dagbladet og VG unnlater å anmelde den, men dem om det.

Er det bare meg som synes låta "Special K" minner svært om The Kids' "Norske jenter" [1], om noen husker den?

[1] Ref.
Ooouuuiii - norske jenter elsker vi
De fyller meg med fantasi
De gjør meg vill og fri

Ooouuuiii - norske jenter gjør meg sprø
Det føles som om jeg skal dø
Jeg smelter bort som snø

2003-05-28T15:28:00.000-07:00

En kur for alt

Jeg har alltid vært en Dum Dum Boys-konsert i minus: I mai 1989 - jeg var 16 år gammel – skulle jeg se Dum Dum Boys live for første gang. Det var Splitter Pine-turneen, og forventningsfulle møtte vi opp på Circus/Voice/Alaska – eller hva nå kjelleren på Chateau Neuf het på det tidspunktet.

I tillegg til at vi gledet oss kolossalt, hadde vi også det ulidelige spenningsmomentet hvorvidt vi ville klare å få billettkontrollørene til å tro at vi hadde fylt 18. Vi var derfor ganske eksalterte. Tenåringshysteriet lå en millimeter under huden, mens vi forsøkte å se avslappede, tilforlatelige og ikke minst kule ut i køen. Jeg har aldri sett noe særlig eldre ut enn jeg er (kanskje bortsett fra nå for tiden, *sukk*), likevel ble jeg bare stoppet ved én anledning.

De skarpeste av dere har allerede gjettet at det skjedde på nettopp denne konserten med Dum Dum Boys. Av vårt følge på fire kom to inn, mens to ble nektet i døren. Det var ikke fritt for at det falt et par bitre tårer på hjemveien.

Tapet av konserten ble bare i liten grad oppveid av at Cathrine kom hjem med t-skjorte og autograf til meg, og selv om jeg har sett Dum Dum mange ganger siden, har jeg alltid båret med meg tapet av denne spesielle konserten.

Men nå kom payback time! I anledning at Dum Dum Boys straks skal ut på turné har de øvd flittig den siste tiden. Et lyst hode i managementet kom på at det kunne være en idé å øve for et publikum, og dette eksklusive arrangementet ble jeg ad omveier invitert med på.

Allah og herregud! Det er en av de beste konsertene jeg har sett. Ord blir fattige, men to ting er sikkert: Man kan komme til å angre sterkt dersom man går glipp av lørdagen på Norwegian Wood i år. Og Prepple er fortsatt Norges kjekkeste mann.

2003-05-28T07:52:00.000-07:00

Mappen min

Jeg tviler i grunnen på at det er opprettet noen mappe på meg i overvåkningspolitiets arkiver, men enkelte hevder at alle barn født av AKPere fikk sin egen mappe. Den må i så fall være tynn: Å bli observert i demonstrasjonstog mens man sitter i sportsvogn kan umulig virke truende for rikets sikkerhet, heller ikke kan det være noe å skrive side opp og side ned om.

Skjønt de kan jo ha fått noe ut av opptoget av barn på en av AKPs sommerleire, der vi marsjerte i rekke mens vi sang ”Høyt opp til fjells samler vi troppen, stolte ørn – marsj partisan”. Hvis de studerte oss nøye kan de ha fått med seg at en del av oss faktisk sang ”...marsj marsipan”.

Da fristen for å be om innsyn gikk ut nyttårsaften, sendte jeg en mail der jeg ba om å få se min eventuelle mappe. Og i dag fikk jeg svar: ”Det kan opplyses om at Deres søknad vil være ferdigbehandlet innen 01.07.2005”.

To be continued...

(.. men smør deg med tålmodighet.)

2003-05-27T09:42:00.000-07:00

Etter forholdende bra

Det er avskyelig å være syk, og jeg synes ganske synd på meg selv her jeg ligger. Men jeg er heldig også: Geir Ove er mannen med lampen, og gjør sykeleiet så behagelig som overhodet mulig. Han bringer Bentasil, Kleenex, saftogvann og sjokoladedragerte rosiner. I går kom han trekkende med "Pride and Prejudice" på video (fem herlige timer med Colin Firth, romantikk og fantastiske kjoler), og nå lager han nachos med masse chili, jalapeños og fantastisk hjemmelaget salsa, for at jeg skal smake maten. Heldig, jeg.

2003-05-26T11:31:00.000-07:00

Den veien høna sparker

Jeg har feber, dundrende hodepine og kjempevond hals. Hadde jeg enda blitt syk i forrige uke, da alt var døllt og det regnet hele tiden, men nei, loven om alltings iboende faenskap sørger for at jeg går ned for telling når sommeren endelig har kommet og det skjer masse gøy.

I tillegg har jeg ikke tilgang på templaten til min egen blog. Murphy - nok en gang - sørger selvsagt for at dette skjer akkurat idet jeg har gjort noen endringer i farvene som skulle være så midlertidige at de ikke skulle bli oppdaget en gang. Blogger har stengt meg ute fra administrative gjøremål i flere dager, og gudene vet om jeg i det hele tatt får postet dette. Blæh.

2003-05-23T19:15:00.000-07:00

Panic on the streets of Oslo

Kveldens høydepunkt? Vel, det må ha vært da Idol-Morten Ståle entret lokalet samtidig som Geir Rakvaag sang beskjedent fra scenen:

"(...) Burn down the disco
Hang the blessed DJ
Because the music that they constantly play
IT SAYS NOTHING TO ME ABOUT MY LIFE
Hang the blessed DJ
Because the music they constantly play

On the Leeds side-streets that you slip down
Or provincial towns you jog 'round
Hang the DJ, Hang the DJ, Hang the DJ
Hang the DJ, Hang the DJ, Hang the DJ
HANG THE DJ, HANG THE DJ, HANG THE DJ
HANG THE DJ, HANG THE DJ
HANG THE DJ, HANG THE DJ
Hang the DJ, Hang the DJ, Hang the DJ
HANG THE DJ, HANG THE DJ
HANG THE DJ, HANG THE DJ
Hang the DJ, Hang the DJ, Hang the DJ
HANG THE DJ, HANG THE DJ
HANG THE DJ, HANG THE DJ
Hang the DJ, Hang the DJ"

2003-05-23T10:26:00.000-07:00

Nye idoler og gamle takter

Cathrine og jeg skal se Idol-finalen og drikke øl. I pausen skal vi sminke oss og drikke mer øl, og etter avstemningen skal vi på Nye Takters 25-års jubileumsfeiring på Pigalle. Det kommer til å myldre av gamle rockeskinn der, noe som 1) er kult i seg selv og 2) gjør at Cath og jeg kommer til å fremstå som unge og freshe.

Jeg har vanskelig for å se for meg hva som kunne gjort denne dagen bedre. Eller, det kunne vært oppholdsvær. Men i dag fremstår selv dette evinnelige regnet som bagatellmessig. Må fly!

2003-05-23T05:59:00.000-07:00

LOL

Vår nye avdelingsleder sendte nettopp ut en mail med informasjon fra vårt moderselskap til hele redaksjonen. Det vil si, hun videresendte den, og føyde kun til "FYI" for egen regning. Jeg måtte le da en av mine kolleger ble alarmert og trodde det sto "FY!" - med utropstegn - som i "skam deg". Hvilket skremte ham i disse nedbemanningstider. Da vi hadde oppklart det hele skulle jeg harselere vennlig over hans grenseløse uvitenhet, men da fikk jeg flertallet mot meg. De fleste var skjønt enige om at dette lett kunne misforstås.

2003-05-22T12:56:00.000-07:00

Den nye Dylan

Jeg vet ikke hvor mange som husker debatten om nulling som herjet i 1998. To populære forfattere, Torgrim Eggen og Anne Holt ble nullet av Kulturrådets vurderingsutvalg. Hvilket betød at hverken Eggens ”Den nye Dylan” eller Holts ”Mea Culpa” ble funnet verdige å omfattes av innkjøpsordningen til bibliotekene.

Ekstra pikant ble det fordi Eggen kort tid i forveien hadde karakterisert Holt som en middelmådig forfatter. (Jeg håper han siktet til hele forfatterskapet hennes; om det kun var den aktuelle boken underdrev han kraftig.) Innspillet var også en kritikk av måten Holt bruker pressen - en kritikk som ikke har blitt mindre berettiget de siste årene.

Eggens bok burde etter min mening aldri vært nullet. Jeg sier ikke at det er stor litteratur, men han skriver morsomt og innsiktsfullt, om et miljø han kjenner godt. Men nok om det, det var slett ikke det dette innlegget skulle handle om. Bare én digresjon til, forresten: Den kulørte dagspresse gasset seg selvsagt i debatten om nullingen, og mange av krigstype-overskriftene ble ekstra morsomme når man føyde en k til n-ordet.

Den nye Dylan handler i korte trekk om en folkekjær artist og en institusjon i norsk kulturliv, den fiktive Sværre Sæverud. (Se for deg en blanding av Åge Aleksandersen, Jørn Hoel og Lillebjørn Nilsen.) Han har tatt fatt på siste strafferunde av karrieren, fyller snart 50 år og skal gi ut en ny plate, men er i ferd med å avsløre at han egentlig ikke har noe å fare med musikalsk. Selv om bokens hovedperson altså er fiktiv, vrimler det av skikkelser fra musikk- og underholdningsbransjen i romanen, og miljøet skildres detaljert og med glimrende satire.

Tilgi at det kommer en spoiler her, men boken er tross alt seks år gammel, så det kan umulig være så farlig. Mot slutten av boken er Sverre Sæverud virkelig i hardt vær, etter å ha opptrådt dritings i direktesendt lørdagsunderholdning på NRK (der han til programleder Ivar Dyrhaugs fortvilelse kommer med hatske utfall mot Halvdan Sivertsen). Siden lager han skandale i sin egen, storslåtte 50-årsfeiring på Grand Hotell, før han omkommer under dramatiske omstendigheter. Media har ikke vært nådige etter den forargelige oppførselen, men etter stjernens død får selvfølgelig pipen en annen lyd.

I boken bryter Eggen åndsverksloven, og presenterer sin egen tekst som Åge Aleksandersens hyllest til Sverre Sæverud:

Det var derfor med en viss forbløffelse og lattermildhet jeg fant dette på trykk i Dagsavisen da Björn Afzelius døde halvannet år etter at boken kom ut:

Jeg sier ikke at de to tekstene er like, men det er ingen tvil om at Eggen kjenner sine pappenheimere, og vet hvem som kommer på banen når grånende rockere faller fra.

2003-05-22T01:05:00.000-07:00

Michelle, ma belle

Er ikke Jostein Hasselgård som representerer Norge i Melodi Grand Prix svært lik Michelle Pfeiffer?

2003-05-21T12:51:00.000-07:00

Uutholdelig sendrektighet (eller: Hjertesukk fra Sandakersenteret)

Så lenge det forventes av meg at jeg skal reise meg for eldre og skrøpelige på trikken - hvilket jeg (nesten alltid) gjør med glede – er det da for mye forlangt at ekstraordinært trege mennesker slipper meg foran seg i bakerikøen?

Jeg klandrer ikke folk for å bruke lang tid: Dersom eneste gjøremål hele dagen er å handle noen matvarer og deretter drikke kaffe på konditoriet, er det fullt forståelig at man med hensikt trekker ut tiden.

Ser man imidlertid at det står et menneske bak en i køen som egentlig holder på med noe annet, for eksempel er på jobb, eller maler et kjøkken, og bare er innom for å handle et par boller til formiddagsmat – ja da bør somlepaver tre til side og la andre handle først. Noko for noko, som det heter.

2003-05-20T13:55:00.000-07:00

Kondens og annen faenskap

Jeg misliker sterkt å sykle i regntøy. HellyTech til tross, jeg blir varm og klam og hissig. Når jeg snur på hodet for å sjekke trafikkbildet bak meg, ser jeg bare inn i min egen hette, og farlige trafikale situasjoner oppstår. Når jeg så tar hetten av for å minske risikoen for ulykker, blir håret mitt vått og fullt av søle, og iskaldt regn renner i strie strømmer nedover ryggen på meg. Hhhh.

2003-05-20T05:12:00.000-07:00

Doveggrafitti

I gamle dager gikk jeg alltid rundt med en sprittusj i lommen, for å kunne uttrykke meg i kraftige og blanke bokstaver dersom inspirasjonen meldte seg mens jeg var ute på byen. Jeg har alltid vært flinkere til å komme opp med passende sitater enn til selv å dikte, så det var gjerne bruddstykker fra yndlingsdikt eller musikktekster det gikk i. Jeg syntes det var stor stas da Dagbladet Fredag hadde en reportasje om fenomenet, og siterte fra en av gjengangerne mine som de hadde funnet på salig Beckers. Jeg var tyve år gammel og følte meg full av livserfaring da jeg i en litt bitter periode gjorde Inger Hagerups ord til mine på slitne toaletter rundt om i Oslo:

"Og meg skal ingen djevel få beklage: Jeg elsker innerst inne nederlaget."

Den beste dografittien så jeg imidlertid på gamle Kafé Nordraak, nå gjenoppstått som Kafé Ska. Mellom den nedre dørkanten og gulvet var det en glippe på cirka fem centimeter, og en gang jeg satt på toalettet ble jeg oppmerksom på at det sto noe med bitteliten skrift helt nederst på døren. Jeg lente meg så langt frem som forsvarlig var, og klarte såvidt å myse frem hva som sto: "Se opp for limbodansere".

Jeg så det levende for meg og holdt på å le meg i hjel.

2003-05-19T13:16:00.000-07:00

Pels er for pelsdyr

Jeg har kviet meg litt for å fortelle om dette, grunnet uunngåelig pinlig innrømmelse innledningsvis: Da jeg var ute for å kaste aviser forrige lørdag ble jeg oppmerksom på et nummer av Se og Hør som lå aller øverst i papircontaineren. Jeg kunne ikke dy meg, og sendte noen rappe øyekast til høyre og venstre. Da jeg mente meg usett smuglet jeg bladet opp i genserermet, og sprang opp i leiligheten med bankende hjerte. [1]

Se og Hør skuffer sjelden, og allerede ett par sider inn i bladet falt øynene mine ned på overskriften ”Big Brother-Pia søker profesjonell hjelp mot penisskrekken: Håper jeg kan ha sex på bryllupsnatten”. Utrolig nok var likevel ikke denne bildereportasjen det mest skjellsettende i bladet.

Se og Hør 14/2003 bringer nemlig en artikkel om fotballspiller André Bergdølmo. Under tittelen ”Jeg er jungelens konge” forteller han om sin hobby: Å jakte på og drepe eksotiske dyr. Bergdølmo avbildes blant annet med en død sebra, en leopard, en bøffel og en apekatt. Bildene viser en bredt smilende Bergdølmo i vinnerpositur og med rifle, og en av bildetekstene lyder ”Dette vortesvinet felte André til sin sønn”(!). Eh, javel.

Om nedleggelsen av leoparden forteller Bergdølmo: ”- Vi hadde hengt opp et åte i et tre og ventet hele 12 kvelder før den nydelige hannen dukket opp.”

Nei og nei for en barsk jeger!

”Han fyrte av et skudd og det enorme kattedyret deiset i bakken med et fryktinngydende brøl”, skriver reporteren begeistret videre. ”Den kvelden hadde vi en fantastisk feiring rundt leirbålet”, uttaler Bergdølmo.

Er det mulig?! Jeg har aldri vært noe glødende dyreverner, og må innrømme at jeg ofte blir oppgitt og matt av NOAHs talspersoner, og av mennesker som Brigitte Bardot sitt patetiske engasjement i forhold til dyr (som kanskje ergrer meg mest fordi hun ikke respekterer menneskers rettigheter). I motsetning til svært mange i min omgangskrets har jeg aldri leflet med vegetarismen; den observante leser vil tvert i mot ha fått med seg at jeg har en gås på skogen hva angår mitt forhold til foie gras.

Men denne reportasjen, totalt uten kritikk av barbariet, er noe av det drøyeste jeg har sett. Hvordan kom han på å skaffe seg en slik fritidssyssel? Vi snakker om en vanlig 31-åring vokst opp på Skjetten, ikke en rikmannsønn fra Durban. Jeg er redd svaret er så enkelt som ”Alt for mye penger”. Kjære vene, det er nesten så jeg begynner å bifalle golf!

Teorien min om at fotballspillere er langt mer oppegående enn langrennsløpere fikk seg et skudd for baugen, men så kom jeg til å tenke på ekteparet Beckham og John Carew, og konstaterer bare at det finnes flere unntak som bekrefter regelen.

[1] En enda lammere unnskylding enn klassikeren ”da jeg var hos tannlegen sist, leste jeg at...”, jeg innser det.

2003-05-18T15:05:00.000-07:00

Hommage a la Cathrine

Vi som kan huske at tannpastatubene var av metall bikker nå 30, en etter en. I dag er det Aller Kjæreste Søster som jubilerer. Hurra for Cathrine!

Hurra!
Hurra!
Hurra!

Ja må hun leva uti hundrade år! Og måtte vi være uatskillige også i de 20 neste. Minst.

2003-05-17T02:45:00.000-07:00

2003-05-15T15:06:00.000-07:00

Don't be afraid now, not anymore

Ulrik er sykemeldt på grunn av tidligere omtalte sykkeluhell, og han kjeder seg. Så vi har snakket lenge i telefonen, og siden per SMS og mail. Det begynte med at han sendte meg skremmende røntgenbilder av skulderskaden (luksasjon, faktisk).

Jeg er ikke sikker på hvorfor det tok den retningen, men jeg skremte ham tilbake med Kittelsens ”Pesta i trappen". Tilbake fikk jeg Bob fra Twin Peaks.

Vel! Jeg sprang på loftet, hentet Mitt Skattkammer-bøkene og scannet heksen Pomperipossa som jeg fyrte avgårde i mail. Ulrik påpekte imidlertid at hun ikke er like nifs som før, og det har han jammen rett i. I hvert fall ikke i forhold til Elsa Beskows troll, som jeg fikk tilbake. Iiik!

Jeg tok imidlertid siste stikk. Ulrik gikk rett i bakken da jeg sendte ham dette bildet fra Ulven og de syv geitekillingene, også det fra Mitt Skattkammer.

2003-05-15T12:52:00.000-07:00

That's Entertainment?

TVNorge viste nettopp en teaser for et program som skal sendes senere i kveld. Scenen er Veronica og Per Orderud som sitter i en sofa.

Veronica: Etterpå skal jeg fortelle deg hvordan Per trener aerobic sammen med oss jentene i fengselet.
Per: *smiler fåret*

WTF?! Jeg trodde ikke mine egne øyne.

2003-05-14T12:10:00.000-07:00

Rimi, min nye leverandør av musikk

Det var lang kø på Rimi i sted, og jeg ble stående og bla i CD-stativet. Forøvrig en innretning jeg mener er fullstendig malplassert i en dagligvareforretning, og som jeg vanligvis ignorerer. Mye skit, kunne jeg konstatere, men plutselig sto jeg med en godbit mellom hendene: "Alternative Eighties", en tysk utgivelse (men originalinnspillinger). 20 låter med blant annet The Clash, Dexys Midnight Runners, Wall Of Woodoo, Talking Heads, The The, Violent Femmes, REM, The Jesus And Mary Chain og Pixies. Og videre: Nick Cave And The Bad Seeds, Tom Waits og The Pogues! Alt dette for 59,50 kroner.

Hva blir det neste, at jeg finner sommergarderoben min på Coop Obs?

2003-05-13T11:28:00.000-07:00

Dugnad

Jeg har sans for konseptet, men er mindre begeistret for gjennomføringen. De siste timene har jeg vasket oppgangen, fem etasjer brede trapper, med ekstra mange trinn på grunn av generøs takhøyde.

Jeg ble først oppgitt over å for andre år på rad bli tildelt denne lite attraktive oppgaven, men bestemte meg for å ta det som en treningsøkt. Dessuten var det morsomt da en nabo som hadde glemt – eller ga faen i – dugnaden, tråkket uforvarende inn blant flittige arbeidsmaur som rakte, vasket og bar kvister. Han så svært skamfull ut og hadde røde ører da han strøk forbi meg der jeg lå på knærne og skurte.

Jeg hadde tenkt å gi ham det onde øyet, helt til jeg kom på en episode fra noen år tilbake, i en annen bygård. Jeg husker ikke om vi snek oss unna eller glemte dugnaden, men det er mulig det var det første ettersom det gikk en gjev fotballkamp på TV. Det kunne gått bra, men så glemte vi oss og bestilte fra Mr. Pizza rett over gaten. Det var pinlig å passere dugnadsgjengen på vei ut for å hente maten, men langt verre da vi skulle tilbake igjen: Kanossagang med duftende pizzaesker.

Da jeg hadde harelabbet meg helt til bunns i trappen i sted oppdaget jeg noe fint. En yndig selskinnsportemoné hang på en krok helt nede ved gulvet, innerst i hjørnet. Som jeg elsker slike hemmelige skatter! Jeg sitret av spenning da jeg åpnet den, og ble ikke skuffet: På rød silke lå en bitteliten nøkkel.

Jeg skulle ønske jeg videre kunne fortelle at jeg også fant et kart som ledet meg til et skrin fullt av gull og edelstener, men jeg så straks at det var en slik nøkkel til å lufte radiatoren med. Sjarmerende og morsomt var det likevel.

Fra vinduet kan jeg forresten se naboene sosialisere og grille i bakgården, i øsende regn. Dem om det. Den delen av programmet har jeg ikke dårlig samvittighet for å droppe.

2003-05-12T09:21:00.000-07:00

Hey, Mr. Postman:

2003-05-11T08:58:00.000-07:00

Verandaliv - endelig!

2003-05-11T07:52:00.000-07:00

Sykesøster

Jeg fikk bakoversveis da Inger, som jobber som sykepleier, svarte følgende da jeg etterlyste henne per SMS fordi hun somlet med å komme til en fest i går: "Er på vei. Litt treg. Måtte sy. Ble stygt."

... før jeg kom på at hun var ferdig på jobb for flere timer siden. Det var en detalj på kjolen som skulle fikses, ikke et operasjonssår som ble tråklet sammen i all hast, slik jeg et øyeblikk så for meg.

Inger på sin side fikk bakoversveis da hun kom på jobb i går morges. Da hun fikk oversikten over nyinnlagte pasienter fant hun navnet til broren vår på listen. Ulrik hadde vært på vei hjem fra byen på sykkel og gått overende utenfor Glasmagasinet, der kombinasjonen asfalt, trikkeskinner og brosten kan være vanskelig nok å forsere selv uten at det er promille inne i bildet. Han ble svært glad da familiens Florence Nightingale kom på jobb, og - heldigvis! - står det etter forholdene bra til med ham.

2003-05-09T01:29:00.000-07:00

Brødskiver til middag og brødskiver til dessert...

... sang Michael Krohn i gamle dager.

Min tilværelse som konferanse-enke er straks over, og godt er det. Når jeg er alene hjemme lever jeg som en slusk, og dette er maten jeg har tilberedt hjemme den siste uken:

Mandag: Ciabatta med Pragerskinke
Tirsdag: Ciabatta med Pragerskinke
Onsdag: Ciabatta med tapenade og hardkokt egg
Torsdag: Ciabatta med tapenade og hardkokt egg

Jeg har bare børstet av smulene og spist av den samme tallerkenen hele uken; tiden uten oppvaskmaskin sitter fortsatt i ryggmargen.

I kveld tror jeg jammen jeg skal skeie ut med varm mat, og hente meg en pizza på hjørnet.

2003-05-08T00:33:00.000-07:00

Think Greek

Det er med stolthet og glede jeg bærer min "I love my geek"-t-skjorte, men etter en episode i går ble jeg litt betenkt. Jeg ble presentert for et nytt menneske, som kommenterte påkledningen min på følgende måte: "I love my greek? Har du vært på ferie i Hellas nylig?"

Han smilte da han sa det, men jeg så at han plasserte meg i bås med bærere av t-skjorter med "Sug og svelg, god helg"- eller "Ti grunner til at øl er bedre enn damer"-motiv. Å faen.

2003-05-07T03:24:00.000-07:00

Til den det måtte angå

Kunne noen vennligst få T9 til å fungere slik at ordene som blir oftest brukt legger seg "øverst", så jeg slipper å trykke meg gjennom rus, sur, sus, pur, str og sup før den endelig foreslår pus? Det er særlig irriterende når man kommer i skade for å trykke en gang for mye slik at pup kommer opp, og man må starte helt på nytt.

Det hadde også vært praktisk om T9 hadde kapasitet til å huske litt flere av ordene jeg legger inn, slik at gjengangere i mitt SMS-vokabular som Teddys, døll, faen, babler, iiik, presang og asen, ikke hele tiden forsvinner og må tastes inn på nytt.

På forhånd takk!

2003-05-05T13:14:00.000-07:00

Nesten litt skummelt

Jeg satt og tekstet med min frankofile venn. Vi slo blant annet fast at været denne uken neppe gir mulighet for utendørs drikking av Chablisen jeg hadde med fra påskeferie, som planlagt. Mens vi skrev litt frem og tilbake, gjorde jeg også et søk i Google, et søk etter et uttrykk som slett ikke hadde noe med Morten å gjøre. Jeg fikk bare opp noen få treff, og det første jeg klikket meg inn på var et innlegg i en dansk diskusjonsgruppe. Et innlegg om ”problemer med formvalidering” (ja, han er litt nerd ;)), skrevet av - nettopp - Morten!

Ufaenmegtrolig.

2003-05-04T11:58:00.000-07:00

The moment I wake up
before I put on my make up

Jeg bodde i mange år på Vålerenga, der det var det helt greit å kle seg som en østfolding på lørdagshandel i Strømstad når man skulle i butikken. Joggebukse var helt kosher, uformelige, utvaskede t-skjorter likeså. Jeg var flere ganger i kiosken i pysjamasbukse, ja faktisk sogar en gang på Jordal Bistro [1]. Det er mildt sagt utenkelig å gå i pysjamasbukse på Café M, som nå er mitt nærmeste utested. På Majorstuen er folk elegant antrukket, også når de bare skal ut for å handle noen basale matvarer på Bunnpris. Jeg burde ha lært dette nå, etter å ha bodd i mondene omgivelser i ett år, men likevel begir jeg meg stadig ut i nærmiljøet iført joggebukse og uten sminke. Når jeg så står i kø blant poshe piker og fasjonable fyrer angrer jeg, og prøver å trekke hodet ned i jakkekraven, slik en skilpadde gjemmer seg i skallet sitt.

17. mai i fjor hadde vi nettopp flyttet inn i ny leilighet, og tilbragte formiddagen med å pakke ut. Det var utrolig varmt, så jeg var kun iført bikinibukse og en t-skjorte. I en av eskene jeg tømte fant jeg et plastdiadem innkjøpt i forbindelse med kronprinsbryllupet, som jeg satte på hodet og straks glemte. Litt utpå dagen hørte jeg et musikkorps ute i Jacob Aallsgate, og stormet ut på verandaen for å se. Jeg ble stående og henge over rekkverket og suge til meg inntrykk og atmosfære. Gaten badet i solskinn, og kombinert med bjerketrær, drillpiker og is-spisende, glade barn, var det som en instant-17. mai, rett i blodåren.

Plutselig oppdaget jeg at også naboene hadde trukket ut på sine balkonger da de hørte hornmusikken. De var kledd i bunad eller dress, og stirret på meg der jeg sto i mitt noe aparte 17. mai-antrekk, med et diadem som kronen på verket. Jeg rakk akkurat å se de bestyrtede ansiktene deres før jeg styrtet inn med brennende kinn. Antakelig trodde de jeg var ravende gal og innbilte meg at jeg var dronningen som skulle vinke til folket.

Dette opptrinnet er muligens årsaken til at vår gamle, elskelige nabo overhodet ikke virket overrasket da hun ringte på i går og jeg åpnet døren iført en minimal strandkjole i rosa frotté, til tross for at sneen lavet ned. Jeg holdt nemlig på å vaske badet, og blir alltid så våt når jeg skurer ned dusjkabinettet. Jeg rakk å hive på meg en hettejakke over, men er ikke sikker på om det gjorde saken bedre.

Apropos minimale kjoler: Da vi bodde i Torshovgata hadde vi fellesvaskeri i kjelleren. Det var rift om maskinene, og man måtte skrive seg på liste en god stund i forveien. En tidlig morgen vi hadde kommet fra interrail med nattoget fra København, så jeg mitt snitt til å vaske utenom turen min. Vi hadde vært borte i fire uker, og nesten alt jeg hadde av klær var skittent. Da jeg kom ut av dusjen slang jeg på meg det som lå nærmest og var rent, en kort og utringet variant av ”den lille sorte”; kjolen enhver pike med respekt for seg selv har i garderoben. Så løp jeg ned i vaskekjelleren mens jeg prøvde å regne ut i hodet hvor mange maskiner jeg ville rekke før de andre beboerne kunne kreve sin rett.

De tre(!) reparatørene som var hyret inn for å fikse tørketrommelen gjorde store øyne da jeg kom anstigende i aftenkjole og slippers med en diger IKEA-pose full av skittentøy over skulderen, før klokken ni om morgenen. Jeg på min side ble ganske forlegen, og trakk og dro i kjolen for å få den lengre i alle ender.

[1]
Cathrine: Vi skal ikke bare ta en liten øl før vi legger oss?
Kristiane: Å, men jeg har jo dusjet og tatt på pysjamas og gidder ikke kle på meg igjen.
Cathrine: So? Du tør ikke du!
Kristiane: Ha! Gjør ikke jeg!?

2003-05-04T06:31:00.000-07:00

Hvorfor klarer jeg ikke å si fra?

- Hadde jeg vært 20 år yngre hadde jeg prøvd meg, erklærer han, og lener seg mot meg. Han har svømmende øyne, portvinsnese og hodet hans er dekket av noe som minner om gult kjønnshår. Deretter legger han i vei om at jeg ikke må ha komplekser for at jeg har ”litt for mye”. ”Det er godt å ha litt å ta i”, som han uttrykker det. Jeg venter bare på ”mye å ta i, mye å være glad i”, en klisjé som underlig nok ikke kommer.

Jeg får lyst til å gi ham et realt ballespark, men blir sittende like paff som den gangen Cathrine og jeg var i Alanya i Tyrkia. Mens vi lå og på stranden og leste ble vi oppsøkt av en strandløve (se for deg han med elg-capsen i Dagblad-reklamen). Han tok kontakt med meg for å fortelle at selv om jeg sikkert hadde komplekser på grunn av fregnene mine, syntes han at jeg var pen, og ville jeg ikke være med ut og spise middag?

Begge episodene er like forbannet utålelige. Forskjellen mellom dem er at sistnevnte ble iscenesatt i 1993 av en adonis på noen og tyve år, hvis hobby – om ikke yrke – var å sjekke opp skandinaviske jenter på stranden. Den første var det en høyt utdannet 55 åring (hvis yrke utrolig nok er å hjelpe mennesker i nød) som sto bak. Han er attpåtil tillitsvalgt og har verv, og opptrinnet fant sted i mai 2003.

2003-05-03T08:52:00.000-07:00

Feil nummer

Idet jeg skal sette nøkkelen i låsen, hører jeg at mobiltelefonen ringer inne i leiligheten. Jeg får opp døren i en fart, hiver handleposene inn i gangen, stuper etter selv og svarer andpustent:

- Det er Kristiane?
Dame med sørlandsdialekt: - Har du Mogens der?
Jeg: Beklager, da tror jeg du har ringt feil.
Dame med sørlandsdialekt: *snurt* Nei, det har jeg da slett ikke, dette er nummeret jeg har fått oppgitt.
Jeg: Mulig det, men ettersom du nå likevel kom til meg, og jeg ikke kjenner noen Mogens, så...?
Dame med sørlandsdialekt: *mumle* *slenge på røret i en tilstand av komprimert uhøflighet* [1]

Gås!

[1] Formulering lånt av Ingvar Ambjørnsen

2003-05-03T08:05:00.000-07:00

Soundtrack of my day

Disse låtene fikk meg til å fyke rundt som en hvit tornado, vaske bad og toalett, skifte sengetøy, rydde på kjøkkenet samt sørge for en generell oppgradering av leilighetens tilstand:

Downtown - Petura Clark
Just listen to the music of the traffic in the city,
linger on the sidewalks where the neon signs are pretty (...)

It's My Party - Lesley Gore
It's my party and I cry if I want to!

Be My Baby - The Ronettes
I'll make you happy, baby
Just wait and see
For every kiss you give me
I'll give you three

Dream A Little Dream Of Me - The Mamas And The Papas
Stars shining bright above you
Night breezes seem to whisper "I love you"

Sink To The Bottom - Fountains Of Wayne
Cars on the highway, planes in the air
Everyone else is going somewhere

Brimful Of Asha - Cornershop
Everybody needs a bosom for a pillow

My Love, My Life - Abba
Like an image passing by, my love, my life

Daydream Believer - The Monkees
Cheer up, Sleepy Jean
Oh, what can it mean.
To a daydream believer
And a homecoming queen

It's Oh So Quiet - Björk
You've never been so nuts about a guy
You wanna laugh you wanna cry
You cross your heart and hope to die

Thorn In My Side - Eurythmics
You gave me such a bad time (...)

Wannabe - Spicegirls
Slam your body down and wind it all around!

Perfect Day - Lou Reed
Drink Sangria in the park

Sound And Vision- David Bowie
Blue, blue, electric blue
That's the color of my room

2003-05-03T04:28:00.000-07:00

Seks tekstmeldinger i innboksen jeg liksom ikke får meg til å slette:

”Mindre brød må i så fall bety mer øl, ikke sant? Good night princess of Maine, queen of New England.” [1]

“Min hud är vit under mitt armbandsur. Därunder tar vintern aldrig slut.”

”Hei, er du fortsatt ute på byen? Eller har du reist hjem og sitter og mailer redaktører i diverse nettaviser?” [2]

”It’s summer in Siam, and all I really know is that I truly am.”

“Det vil vi finne ut av, og hvis Gud så vil, vekkes vi opp til fuglenes spill. Drikker øl allerede, så her er ingen trygge.”

”Jeg kjenner meg som mummitrollet om våren. Uutholdelig venting på Snusmumrikken.”

[1] Cathrines tolkning av Fedon-dietten. Og ja, vi hadde akkurat sett "Siderhusreglene" på TV.
[2] Inger gjør narr av min hang til å (per e-post) påpeke skrivefeil i artikler jeg leser når jeg kommer overforfrisket hjem fra fest.

-----------
(Legg forøvrig merke til at jeg ikke engang gidder kommentere det håpløse været. Resignert, nå.)

2003-05-02T12:16:00.000-07:00

På etterskudd

De siste månedene har jeg hatt alt for lite penger å bruke på musikk. Dermed har det bygget seg opp et kolossalt behov bare feriepenger sammen med skattepenger kan avhjelpe. Og jeg har kun førstnevnte i vente, årets skatteoppgjør kom mildt sagt ikke ut i min favør.

Slik det har blitt tør jeg nesten ikke å gå forbi Platekompaniet. Langt mindre gå inn i butikken, ettersom listen over CDer jeg bare må ha begynner å bli lengre enn den seigeste og mest traurige Pink Floyd-låt. I motsetning til når man går uten mat en lang stund, men likevel blir mett av et vanlig måltid når man først spiser, havner man stadig mer bakpå når man ikke har anledning til foreta nødvendige oppdateringer av CD-samlingen. Et veritabelt raid på Platekompaniet ligger og kremter i kulissene, og jeg kan rett og slett ikke ta sjansen på at det skjer mens bankontoen min er i denne sørgelige forfatning.

På bakgrunn av dette er det selvsagt gledelig å nok en gang innkassere en CD for et innlegg i Dagbladets :sterke meninger; alle monner drar.

2003-04-30T23:34:00.000-07:00

Bekjennelse

Det er ingen mening med livet?
Du sier: Vi fødes og dør,
men er der et mål for det hele,
en hensikt med alt det vi gjør?

Jeg kjenner en mening med livet.
Det er at du gjør din plikt
i stort og i smått mot din klasse -
i handling, i tanke og dikt.

Det er at du aldri gir efter
for løfter om laurer og lønn,
men trossig og hatefull kjemper
for rettferd og fred for din sønn.

Ti selv har du intet å håpe.
Lykken er ikke for dig.
For fremtidens slekt skal du åpne
en bedre og lysere vei.

Jeg kjenner en mening med livet.
Det er i de navnløses hær
å kjempe for arbeiderklassen
med tanke og sang og gevær.

Rudolf Nilsen (1901 - 1929)

2003-04-30T14:17:00.000-07:00

Mer om navn

Det er ikke ofte jeg kjøper en bok jeg tviler på at er lesverdig, men da jeg så at Trude Teiges "Havet syng" var kommet i billigutgave klinte jeg til. Boken har fått ganske dårlige anmeldelser, hør bare: "En ukebladsføljetong i stive permer. Bak et omslag som minner mer om Amalie Skram enn om May Grete Lerum". En fornøyelig karakteristikk, men ikke akkurat noe jeg anser som en kjøpsanbefaling.

Hvorfor jeg kjøpte den? Da boken kom ut i høst fikk jeg en lett bekymret mail fra mamma. Hun hadde hørt omtale av boken på radio, og til sin forbauselse oppfattet at hovedpersonen heter Kristiane. Med K. Dette syntes hun var dels morsomt, og dels urovekkende ettersom hun fryktet at hvis boken ble en kioskvelter, ville navnet få en oppsving i populariteten på linje med Thea, Vilde og Ida.

Da jeg var liten var jeg litt lei meg for at jeg ikke het noe helt vanlig. Ikke bare fordi jeg aldri fikk klistremerker eller hårbørster med navnet mitt trykket på (jeg kan huske at jeg en gang kjøpte et brett klistremerker med navnet Kristian, med tanke på å føye til en "e" men det var ikke særlig vellykket på grunn av metallisk overflate). Jeg tror også at det var et ønske om å være helt vanlig, på grunn av min noe farverike og utradisjonelle familie.

Da jeg ble eldre begynte jeg imidlertid å sette pris på navnet mitt, både fordi jeg synes det er ganske pent og fordi det er ualminnelig. Såpass sjeldent at jeg rykker til når jeg oppdager det på trykk; ikke minst fordi det da som regel er i en dødsannonse. Kristiane er ikke helt Olga eller Pertine, men like fullt - tydeligvis! - et "gammel dame"-navn.

Jeg er besnæret av tanken på å lese en bok (sogar en kjærlighetsroman!) der heltinnen bærer mitt navn, og "Havet syng" egner seg sikkert utmerket som strandlektyre i sommer.

2003-04-30T13:35:00.000-07:00

Navn som skjemmer

Det skal han ha, Ari Behn, at han etter å ha blitt far for første gang fremsto som sympatisk i media. Sympatisk som i ikke fullt så affektert og pompøs som vi pleier å se ham, that is. Han var varm og glad, og så ut til å for en gangs skyld glemme seg selv litt.

Navnet, derimot, var like ille som ventet. Angelica høres ut som en person som betjener servicetelefoner av det dyrere slaget. Sammen med Maud blir det enda verre.

2003-04-29T03:47:00.000-07:00

La tusen blomster blomstre!

I det siste har jeg flere ganger stusset når mennesker med militærgrønne hodeplagg jeg mener å kjenne igjen, kommer mot meg på gaten: "Du verden, Mao-lue på den streite sossen".

... inntil jeg kommer så nær at jeg ser at det som på avstand likner en rød stjerne i virkeligheten er en døll Polo-logo. Dét tenkte de ikke på, designerne til Ralph Lauren, da de pønsket ut farvene til årets kolleksjon av capser.

2003-04-27T14:40:00.000-07:00

Why does it always rain on me?

AKA (...) jeg har min egen tordensky som følger meg.

Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er alene om å føle meg spesielt hardt rammet av Murphys lov. Likevel: Det er en kjensgjerning at min bagasje alltid kommer sist på rullebåndet. Mer enn en gang har jeg fått kastet til meg et nøkkelknippe på Fornebu, med beskjed om å slukke lyset og låse etter meg. [1]

Jeg stiller meg alltid i feil kø, og får bestandig flest grønne seigmenn i posen. Loven om alltings iboende faenskap sørget for at det ikke var CD-spiller i leiebilen vi hadde i påsken, slik at vi forgjeves hadde dratt med oss nesten 30 CDer. (De gangene jeg har hatt med kassetter, har det uten unntak vært CD-spiller i leiebilen).

Og nå sist: Samme dag som vi kom hjem til Oslo etter påsken, var det slutt på det deilige sommerværet alle har skrytt slik av. Nå trommer regnet på rutene for andre dag på rad, og det er surt og kaldt. Kan det virkelig være nødvendig?

... is it because i lied when i was seventeen?

[1] Det vil si, de siste årene har skjebnen hatt en ny vri på lur: Etter å ha ventet så lenge at det blir lengre og lengre mellom koffertene på båndet, og den som tydeligvis ingen eier passerer for 14de gang, går det opp for en at kofferten rett og slett ikke var med flyet. Hardest rammet ble jeg i julen i fjor, som skulle feires i Luxembourg. Ombord i flyet fra Charles de Gaulle fikk jeg omgangssyke. Da vi landet, rakk jeg akkurat å komme meg inn på toalettet før jeg begynte å kaste opp. Jeg ble der lenge og vel, og da jeg skjelvende kom opp i ankomsthallen hadde Inger og Ulrik fått sin bagasje for lengst. Jeg var så dårlig at jeg måtte løpe på toalettet og kaste opp flere ganger under ”melde bagasjen savnet”-prosedyren, og klarte ikke helt å ta katastrofen innover meg. Men det ble en litt stusselig jul. Foruten de vanlige tingene man har i bagasjen, inneholdt den nemlig pinnekjøttet vi skule ha til julemiddag og julepresangene mine. Når jeg fikk bagasjen min? Dagen før jeg skulle reise hjem. Bagasjen var i min varetekt i under et døgn før jeg motvillig jeg sjekket den inn da vi skulle dra. Min vegring mot å slippe den av syne igjen viste seg å være berettiget: Såpekokerne på Charles de Gaulle klarte nok en gang å rote bort ryggsekken min.

2003-04-27T10:32:00.000-07:00

Barndom

Ulrik og Kristiane 1977

2003-04-25T08:44:00.000-07:00

Russehumor, nå

En av de siste dagene i ferien satt vi på Weinstube i en liten by i Moseldalen. Vi hadde tatt godt for oss av den friske, perlende hvitvinen området har å by på, og hadde det svært morsomt.

Jeg drodlet i notatboken min, og vi la store planer for fremtiden, alt fra ferier via innredning til tatoveringer. Vi kom også til å snakke om min favorittreklame for tiden, den med han som lar en seigmann betale drosjeturen ( - "Han bak betaler"). Jeg fikk ideen om å gjøre dette selv ved første anledning, et påfunn jeg lo godt og lenge av.

Jeg ble derfor både overrasket og gretten da jeg leste om årets russefeiring i Dagsavisen, og fant Seigmann-trikset blant knutereglene. Faen.

En annen ting: Er det jeg som er snerpete, eller er årets knuteregler ganske drøye? Ha sex med 17 forskjellige personer i løpet av russetiden, det var da ganske voldsomt?

2003-04-25T07:59:00.000-07:00

Iiik!

Det er hyggelig å motta bilder av venninners nyfødte nurk, men viktigheten av å forminske høyoppløselige fotografier før man fyrer dem avgårde per mail kan ikke understrekes nok. Dette var ikke første gang jeg forventningsfull åpnet et slikt vedlegg, for så å oppleve at skjermen sakte men sikkert fylles opp av et gedigent nesebor.

2003-04-24T08:06:00.000-07:00

Dårlig lydisolert buss

Det er mange ting jeg irriterer meg over her i verden, men folk som snakker i mobiltelefon på offentlige transportmidler er ikke en av dem. En fyr på flybussen fra Torp i ettermiddag fikk meg derimot til å le. Han så ut som en sleip selger av noe slag, en slik som i Donald-blader heter L. Uresen eller S. Vindel.

Reven satt uavlatelig i telefonen; når han avsluttet en samtale var det for å ta inn en innkommende. Han snakket ganske høyt, og jeg fikk med meg hvert ord. Plutselig senket han stemmen og sa: "... du skjønner, jeg sitter på flybussen og det er ganske lytt her".

Lytt! Det var nå også en måte å si det på. Allmenn munterhet spredte seg blant passasjerene, til tross for at turen i den stappfulle bussen som alltid var et helvete. Et langdrygt sådan.

2003-04-18T12:06:00.000-07:00

Luxembourg deux points?

Nei, dix points!

Det var som å komme hjem da vi kjørte inn i den lille landsbyen rett utenfor Luxembourg by. Jeg fant nøklene i tulipanbedet som avtalt, og vi låste oss inn og laget super lunch med baguetter så ferske at smulene sprutet utover, gåseleverpaté [1], Ardenne-skinke og ost.

Mandeltreet blomstrer og kuene gresser i skråningen. Geir Ove og jeg breier oss over fire etasjer, og i morgen kommer Håkon, mamma og Bjørn hjem fra Provence.

Jeg hører klokken i den gamle kirken slå hver time, og har funnet roen.

[1] Også jeg har en brist i min politisk korrekthet. Foie gras er det beste jeg vet.

2003-04-18T11:40:00.000-07:00

Paupiette de Ris de Veau au Chou Vert

Maken til pingler, har jeg tenkt når deltakerne i Robinson-ekspedisjonen brekker seg i vemmelse under den sedvanlige "hvem kan spise flest biller/larver/maur uten å kaste opp"-seansen. Ærlig talt, det er da bare å svelge det ned mens man tenker på noe annet. Da jeg var i Kina spiste jeg både slange, hund, brennmanet og andre spektakulære matretter, og selv om det ofte ikke var spesielt godt, var det heller ikke noe å skrike opp om.

Jeg hadde tysk b-språk på skolen, så fransken min består utelukkende av ord og vendinger jeg har snappet opp under ferier i Frankrike. Ikke så rent lite, om jeg selv skal si det, skjønt jeg sliter med uttalen. Men å lese menyer på fransk behersker jeg etter hvert ganske godt, og det er sjelden jeg går på en smell i den forbindelse.

Paupiette de Ris de Veau au Chou Vert var imidlertid ikke noe jeg dro kjensel på, men jeg skjønte det hadde noe med kalv å gjøre, og tok sjansen. Retten kom på bordet og så spennende ut. Kjøttstykket var pakket inn i krydrede kålblader, og ble presentert i skiver på en seng av grønnsaker. Maten var grei nok, men hadde en litt emmen bismak jeg ikke helt fikk taket på. Likevel var jeg ganske fornøyd, særlig med konsistensen. Jeg fikk rett og slett ikke fullrost det møre kjøttet.

Da jeg vendte den siste skiven for å dele den opp, oppdaget jeg plutselig hva det var: Kalvehjerne. Kaldsvetten piplet frem på pannen, og jeg ble utrolig kvalm. Det er vel unødvendig å nevne at jeg resolutt la fra meg bestikket, og jeg fikk Geir Ove til å dekke til restene av det barbariske måltidet. Jeg ble ikke meg selv igjen før jeg hadde inntatt en diger crème brulée og flere belgiske øl.

... historien kunne endt her, var det ikke for at jeg ville være sikker på at jeg hadde kommet til bunns i saken. I dag fikk jeg atter tilgang på Google, og klarte etterhvert å søke meg frem til hva retten virkelig besto av. Ris de Veau viser seg å være sweetbread på engelsk, kalvbräss på svensk og - til sist - kalvebrissel på norsk. Ja, det høres jo ikke så ille ut, tenker du sikkert nå, men bi litt: Etter å ha søkt videre bragte jeg i erfaring at kalvebrissel er kalvens sugekjertel. Ikke fullt så ekkelt som hjerne, men heller ikke noe jeg frivillig ville satt til livs.

Kalvebrissel! Brissel høres jo faktisk ut som et kjøttstykke, på linje med ytrefilet og mørbrad, og jeg kunne faktisk ha kommet til å bestille det på restaurant i Norge også. Min nye fanesak er dermed å få gjennomslag for en innvolls-alarm på menyer verden over. Eventuelt at kelneren vennlig gjør oppmerksom på hva gjesten er i ferd med å innlate seg på. En standard a la Microsofts evinnelige "er du helt sikker på at du vil avslutte"-spørsmål.

2003-04-18T08:48:00.000-07:00

Innsjekkingsskranken på Torp lufthavn i Sandefjord 15. april 2003:

Serviceperson i skranken: ... men dette passet er jo ugyldig.
Kristiane: (tilsynelatende svært overrasket) Hva er det du sier?!
Serviceperson i skranken: Ja, det gikk ut 22. mars, bare se her.
Kristiane: (fremdeles liksom-sjokkert) Nei, noe så fryktelig osv osv...
Serviceperson i skranken: Men har du førerkort?
Kristiane: (nølende, nå) Ja, jeg har førerkort for moped...
Serviceperson i skranken: Hm, jeg er ikke sikker på om det er gyldig legitimasjon... (kaster et blikk på mopedførerbeviset, gapskratter) ... jeg er ganske sikker på at det ikke går, dessverre, men for sikkerhets skyld skal jeg ta en telefon og sjekke.
Kristiane: (ser for seg 700 kroner til nødpass samt kritisk tidsnød ettersom avgang er 35 minutter unna) Tusen takk.
Serviceperson i skranken: (legger på røret) Joda, det var visst greit det.
Kristiane: (vurderer tiden for knapp til å gullforgylle personen foran seg) Å, tusen, tusen takk, hei fallera, god påske.

Jeg har krysset landegrenser med mitt legendariske mopedførerbevis som eneste gyldige legitimasjon. Ufaenmegtrolig.

2003-04-14T15:08:00.000-07:00

God påske

De neste ti dagene skal vi blant annet:

- kjøre leiebil i Moseldalen og på den belgiske landsbygden
- besøke en dryppstensgrotte (kanskje jeg endelig klarer lære hva som er stalakitter og hva som er stalagmitter)
- lese bøker, slappe av, sole oss og gå turer
- drikke belgisk øl, Mosel- og rhinskvin og Orangina
- overnatte på tyske Gasthaus med tykke dundyner og gjeskjeftige bestyrerinner
- besøke Håkon, mamma og Bjørn i Luxembourg
- gå på rulleskøyter med Håkon

Glad påsk alle sammen!

2003-04-14T14:04:00.000-07:00

Blood on the dancefloor

Cathrine hadde levert hjemmeeksamen den dagen, og ringte meg fra en telefonkiosk på Blindern like etter at jeg hadde kommet hjem fra jobb. Jeg kunne høre at hun var ganske brisen, og hun innrømmet da også at hun hadde drukket en del øl i solen. Planen var at vi samme dag skulle sparke av hvitvinssesongen, og jeg hadde vært innom polet og kjøpt med meg to Marques de Tariquet. Da jeg hørte hvor lystig hun allerede var, foreslo jeg å – bokstavelig talt - legge flaskene på is til en annen dag, slik at hun kunne fortsette å feire sin innlevering sammen med medstudenter. Eventuelt kunne vi møtes ute senere. Men nei, det ville hun ikke høre snakk om. Hvitvin var planen, og hvitvin skulle det bli!

Hun skulle straks sette seg på t-banen og komme hjem til hybelhuset der vi begge huserte. Mens jeg ventet sminket jeg meg og drakk øl. Jeg drakk ganske fort, i håp om å nå igjen Cathrine i hennes stadium av beruselsen. Det lyktes jeg ganske godt med, og da hun kom fant vi hverandre straks på samme nivå. Vi skålte i tørr, gyllen vin, skravlet, sang og lo. På et eller annet tidspunkt begynner imidlertid kvelden å fremstå som noe uklar og fragmentert. Jeg husker høy musikk, og dans på den mikroskopiske gulvplassen vi hadde til rådighet. Samt en ulykke da jeg spaserte rett inn i bokhyllen med ganske stor kraft. Like etter må jeg ha falt sammen i en gedigen rus.

Da jeg kom til meg selv igjen, lå jeg fullt påkledd på sengen. Det var grytidlig om morgenen, men jeg var duggfrisk og opplagt. Dog kjentes tungen litt hoven og øm, og da jeg konsulterte med speilet oppdaget jeg et dypt kutt omtrent midt på. Samtidig oppdaget jeg en ganske stor, blå kul i pannen, og jeg konkluderte med at skrammene måtte stamme fra uhellet med bokhyllen.

I det samme banket det på døren. Utenfor sto Cathrine, fresh as a daisy. Vi fant det uhyre komisk at vi begge var i full vigør klokken syv en lørdag morgen. Det var til alt overmål 17. mai, og nede på Jordal Amfi så vi en enslig jogger løpe runde etter runde i morgensolen. Det hele var svært surrealistisk.

Vi ga oss til å rekonstruere kvelden, og kom blant annet frem til at ballet måtte ha vært over forholdsvis tidlig. Cathrine hadde nemlig 11 pølsepapir i sengen da hun våknet, et klart indisium på at hun hadde raidet kiosken i første etasje før den stengte klokken 22. Dette var jo for så vidt også en god forklaring på hvorfor vi følte oss så uthvilte. Da vi fant en blodflekk på gulvet ble vi først ganske forferdet, men vi slo oss til ro med at den nok stammet fra bittet jeg hadde i tungen.

Da klokken ble så mye at det gikk an, ringte jeg til pappa og Trine i Ski for å høre om Cathrine var velkommen til 17. mai-frokosten. Noe hun selvfølgelig var, og noen timer senere satt vi benket rundt bordet i lystig passiar. Vi var dog noe vage i beskrivelsen av hva vi hadde foretatt oss kvelden i forveien, og penset heller samtalen inn på pappa og Trines bryllup, som skulle finne sted noe uker senere. - Jo, kunne Trine fortelle, de hadde bestemt seg for hvitvin til maten. Cathrine og jeg tikket av innestengt latter da hun la til: ”- Det blir alltid så lystig stemning av det”.

2003-04-14T11:36:00.000-07:00

Har du leg?

De tidligere omtalte passproblemene plager meg mer enn godt er. I natt drømte jeg imidlertid at det gikk bra; på flyplassen viste det seg at det var Åse Kleveland som bemannet passkontrollen, og da hun oppdaget at passet mitt nettopp hadde gått ut på dato vinket hun meg videre og sa det fikk være måte på smålighet.

Det jeg tidligere har nevnt om at jeg ikke har førerkort stemmer ikke helt - som Geir Ove påpekte har jeg faktisk lappen for moped:

Nå krysser jeg fingrene for at dette sammen med bankkort og nylig utgått pass:

... skal få meg ut av landet i morgen.

2003-04-14T09:08:00.000-07:00

Pakkeliste

7 t-skjorter
3 skjørt
1 kjole
2 bukser
hettejakke
treningsbukse
undertøy
joggesko
rulleskøyter
NY-caps
fotoapparat
solbriller
notatblokk
toalettsaker
solkrem
legitimasjon av ymse slag [1]

Musikk:
Placebo – Sleeping With Ghosts
Placebo – Without You I’m Nothing
Tom Waits – Bone Machine
White Stripes – Elephant
Eels – Daisies of the Galaxy
Texas – Greatest Hits
Withnail and I – filmmusikk
David Bowie – The Singles Collection 2 CD
Margarets – What Kept You?
Poosr Rich Ones – Joe Maynard’s Favourites
Travis – The Invisible Band
Beck – Mutations
Beck – Sea Change
Nick Cave and the Bad Seeds – Kicking Against the Pricks
DumDumBoys – Schlägers 2 CD
Kent – Isola
Tracey Ullman - Yoy Broke My Heart In 17 Places
Mercury Rev - All Is Dream
Diverse samlinger signert DJ Kri

Bøker:
To kill a mocking bird – Harper Lee
Populærmusikk fra Vittula – Mikael Niemi
Gutten i graven ved siden av – Katarina Mazetti
Fox – Minette Walters

Til familien i utlendighet:
fluorskyll
gjetost
Firkløver til lillebror

[1] Mer om dette senere

2003-04-12T09:26:00.000-07:00

”... vi kunde lika gärna
aldrig nånsin mötts”

Fredag 22. august 1997 var en lang og travel aften. Den startet med at jeg hadde besøk av en ekskjæreste hjemme på Vålerenga, før vi dro ned på Ett Glass for å treffe (faktisk) en annen forhenværende kjæreste av meg. Deretter reiste jeg videre til puben på Blindern, der Cathrine med flere holdt hoff. Da de stengte der dro vi på Last Train hvor det vrimlet av kjente. Likevel - og heldigvis! - fortsatte vi videre til So What! Det var stappfullt og hektisk i kjelleren, og Cathrine og jeg banet oss vei til baren for å kjøpe øl.

Dette var før jeg fikk kontaktlinser, og nærsynt som jeg er, ble jeg stående å myse rundt meg. Det er ganske skummelt å være på byen med svekket syn; man ser ikke gamle spøkelser som nærmer seg, og er alt annet enn på høyden. Når alternativet var briller var valget likevel enkelt, og jeg gikk halvblind omkring. Denne kvelden kunne mitt dårlige syn blitt fatalt.

Plutselig så jeg Geir Ove, den gang kjent som ”han kjekke i kantinen” gå rett forbi meg. Vi hadde tidligere jobbet på samme sted, men hadde knapt nok snakket sammen. Jeg pleide altså å smugkikke på ham i kantinen, men var for sjenert til å ta kontakt. Da avdelingen han jobbet i flyttet ut av våre lokaler sørget jeg, og angret bittert på at jeg ikke hadde vært litt mer frempå.

Nå grep jeg imidlertid sjansen med begge hender, og i et sprang var jeg borte hos ham. Han hadde sorte Levis, drakk Newcastle Brown Ale, var sommerbrun og kjekkere enn noen gang. Jeg kunne ikke begripe mitt hell, og spurte om vi skulle sette oss i den litt roligere kafeen oppe for å prate.

Han fortalte at han hadde sett meg med en gang jeg kom, og forsøkt å hilse. Da jeg ikke responderte trodde han jeg var overlegen og uinteressert, og bestemte seg for å ignorere meg tilbake. Å, min forfengelighet kunne blitt skjebnesvanger!

Vi hadde masse å snakke om, men jeg var likevel redd for at han plutselig skulle si takk for seg. Jeg ble stiv av skrekk da kameratene hans fant oss. De skulle hjem, og en av dem var til og med taktløs nok til å spørre om Geir Ove ville dele en drosje. Til min store lettelse avslo han, og ble værende igjen sammen med meg. En stund etterpå kom Cathrine bort og ville snakke, men jeg snubbet henne av. Jeg fikk det for meg at Geir Ove ville stikke av hvis Cathrine og jeg begynte å prate, så i stedet for å presentere dem for hverandre, føyset jeg henne vekk.

Da de begynte å blinke med lysene spurte jeg om han ville være med meg hjem. Det ville han gjerne, og vi fant en drosje. Da bilen passerte Narvesenkiosken på Jernbanetorget klinte vi for første gang. To år senere var vi gift.

2003-04-11T03:05:00.000-07:00

Bok-svin?

Hjernen min begynte straks å jobbe på høygir da jeg åpnet denne linken jeg fikk fra min kjære. Her er de beste bok-svinene, leste jeg, og tankene mine gikk straks til en person som leser så mange bøker hele tiden at det ikke blir tid til å vaske hus og klær. Før jeg altså så at det var boks-vin det var snakk om, bedre kjent som pappvin. Vel, linken kan jo være praktisk for noen og enhver før påsken setter inn for fullt. Hvitvinssesongen ser ut til å være utsatt på ubestemt tid.

Et par timer senere: Grrr. Nå har selvfølgelig svinepelsene i Nettavisen endret overskriften til "Her er de beste påskevinene". Da falt jo mildt sagt poenget i innlegget bort. Men jeg forsikrer dere om at tittelen på saken opprinnelig var "Her er de beste boksvinene".

2003-04-10T23:22:00.000-07:00

:sterke meninger

Jeg ruler spalten :sterke meninger i Dagbladet Fredag. Og kan innkassere nok en CD-premie. Hurra!

2003-04-10T12:25:00.000-07:00

Uforutsette utgifter del II

Jeg har alltid inntatt en tombola-aktig holdning til skatteoppgjøret. Og må medgi at jeg ofte har vært heldig; særlig etter at vi kjøpte leilighet var det ikke måte på hvor mye penger likningskontoret mente jeg hadde tilgode hvert eneste år. Vel, i år er det slutt på flaksen, og i et brev jeg mottok i dag påstår de at jeg skylder en ganske anselig sum.

Faen.

2003-04-10T11:40:00.000-07:00

Uforutsette utgifter del I

Jeg ble i grunnen ganske glad da jeg i går kveld kom på at passet mitt nettopp har gått ut. Glad fordi jeg ikke reiser før tirsdag, og således mente jeg hadde all verdens tid til å skaffe meg et nytt. Så jeg troppet opp på sentrum politistasjon klokken 09 i morges. Der gjennomgikk jeg først en selsom seanse i en moderne fotoboks, der jeg ble veiledet trinn for trinn av en kvinnestemme. Ikke bare kunne man velge om man ville ha bildene i farger eller svart/hvit, man fikk også tre forsøk. Det var imidlertid ikke mulig å gå tilbake dersom man bestemte seg for et forsøk til, og jeg så mer og mer fårete ut for hver runde. Dette skulle dog ganske snart vise seg å være mitt minste problem.

Da jeg oppsøkte skranken fikk jeg vite at fremstillingen av pass er langt mer komplisert enn tidligere. Før fikk man nytt pass på dagen, nå tar det fra syv til 12 dager. Kom ikke å si at verden går fremover! Jeg ble generøst tilbudt å kjøpe et nødpass til 700 kroner, men avslo. Jeg skal tross alt reise innen Schengen, der pass ikke er påkrevet (jeg hadde nær skrevet påskrevet).

Etter å ha tatt et par telefoner bragte jeg imidlertid i erfaring at 1) eneste gyldige legitimasjon foruten pass er førerkort (hvilket jeg ikke har) og 2) et pass som gikk ut 22. mars 2003 er ikke i nærheten av å være gyldig legitimasjon. Bankkort? Glem det! Og gyldig legitimasjon må man altså ha for å få fly.

Slik saken nå står må jeg altså enten svi av 700 kroner på et pass jeg må levere fra meg igjen straks jeg er tilbake i Norge (og deretter nye 700 for et permanent pass), eller satse på at de ikke sjekker datoen i kontrollen på flyplassen. Jeg heller mot det siste alternativet.

2003-04-09T11:26:00.000-07:00

Fløy en liten blåfugl

Jeg lå utmattet og fyllesyk i sengen på hybelen min på Vålerenga. Det var en varm sommerdag, men jeg hadde åpnet vinduet på vid vegg, så det gikk en mild bris gjennom rommet. Rommet mitt lå i fjerde etasje og vendte ut mot Jordal Amfi, og jeg kunne skimte noen tretopper, det øverste av lysmastene på stadion og masse blå himmel fra der jeg lå.

Med ett hørte jeg lyden av vinger som slo. Det var en liten fugl som hadde forvillet seg inn det åpne vinduet. Under normale omstendigheter ville jeg nok ha blitt forkavet og forsøkt å hjelpe den ut, noe som sikkert ville skremt hjertet ut av brystet på den. Svak og medtatt som jeg var, ble jeg imidlertid liggende urørlig. Den fløy et par runder oppe under taket, før den elegant stupte ned mot meg der jeg lå som på lit de parade. Fuglevingen streifet kinnet mitt, og jeg møtte såvidt det sorte pepperkorn-blikket før den fikk øye på vinduet og seilte ut i det fri.

Tenk litt på dét neste gang du får en fugl inn av vinduet, og begynner å bakse og herje for å hjelpe den ut.

2003-04-09T10:29:00.000-07:00

Provokasjon

Fint å se en statue av Saddam Hussein bli revet ned i Bagdad. Men var det virkelig nødvendig å svøpe hodet på statuen i et amerikansk flagg i prosessen?

2003-04-08T14:29:00.000-07:00

DJ Kri

Noen ganger lykkes jeg så til de grader med å fylle opp spilleren med låter som er perfekte å løpe til. Sammensetningen gjorde turen Marienlyst - Blindern - Ullevål Haveby - Sagene - Lindern - Adamstuen - Fagerborg rent magisk:

Wuthering Heights – Kate Bush
[Heathcliff!]

Good Riddance – Green Day
[I hope you had the time of your life]

Sunchyme – Dario G.
[Det er noe med rytmen, og den stigende intensiteten som egner seg svært godt til å akkompagnere lett jogging]

Maniac – Michael Sembello
[Fra Flashdance! (...) she's dancing like she's never danced before]

Blind – DumDum Boys
[Jeg røyker sigaretter i tåken
og lurer på om du ligger våken]

Asereje – Las Ketchup
[Fungerer bra både til trening og julebord, og jeg er ikke flau for å si det engang]

Big in Japan – Alphaville
[Here’s my comeback on the road again]

Lyckliga Gatan – Anna-Lena Löfgren
[Nostalgi: Borta är huset där murgrönan klängde
borta är grinden där vi stod och hängde]

The State I Am In – Belle & Sebastian
[I gave myself to sin
And I've been there and back again
I gave myself to providence
The state that I am in]

Kiss Off – Violent Femmes
[I take one one one 'cause you left me
And two two two for my family
And 3 3 3 for my heartache
And 4 4 4 for my headaches
And 5 5 5 for my lonely
And 6 6 6 for my sorrow
And 7 7 7 for no tomorrow
And 8 8 8 - I forget what 8 was for
And 9 9 9 for a lost god
And 10 10 10 for everything everything everything everything]

Girl From Mars - Ash
[Den fine sommeren 1996, med Ash på Roskilde:
Do you remember the time I knew a Girl From Mars?
I don't know if you knew that
Oh we'd stay up late playing cards,
Henri Winterman Cigars
Though she never told me her name
I still love you, Girl From Mars]

Nå vil jeg ikke leke med teitinger mer – Kjøtt
[Tøff norsk punk fra min spede ungdom: Trafikklysa lever sitt eget liv]

Här kommer lyckan for hundar som oss - Håkan Hellström
[Jag känner pojken här i fönstret mittemot
Han samlar drömmar i fickan]

Live It Up - Mental As Anything
[Mer 80-tallsfilm: Crocodile Dundee denne gang]

Nineteen Years – Kung Fu Girls
[In nineteen years or in this afternoon – jeg begriper ikke at dette ikke er en klassiker]

Three Lions - The Lightning Seeds
[It's coming home, it's coming home, it's coming,
Football's coming home. Klarer aldri å bestemme meg for om denne eller Bønda fra nord er beste fotball-låt]

Hyler meg hes – DumDum Boys
[Kommer snart til et frognerbad nær meg. Hurra!]

Änglamark – Evert Taube
[Perfekt for uttøying]

2003-04-08T05:38:00.000-07:00

Noen observasjoner

Chai er den nye caffe latte, Kent er det nye Bo Kaspers Orkester, Teddys på kveldstid er nye Bar Robinet, og blogging har etter alt å dømme overtatt funksjonen til Pusurs skoledagbok.

2003-04-07T01:01:00.000-07:00

/me sund

Stavekontrollen grep meg akkurat i å skrive Kristianesund. To ganger! Stresset, nå.

2003-04-06T14:10:00.000-07:00

Elsker deg for evig

Filmen går fremdeles (enn så lenge) på Klingenberg. Anbefales på det varmeste, av en som til nå ikke har latt seg begeistre nevneverdig av dogmefilmer.

2003-04-06T13:59:00.000-07:00

Lakrisbåter

Inspirert av mitt eget innlegg fra i går, kjøpte jeg lakrisbåter i sted. Rett fra fabrikken, tydeligvis; myke, sorte og nesten litt oljete. (I motsetning til harde, grå og litt tørre, slik de blir når de har ligget i butikkhyllen en stund). De var helt vidunderlige.

Apropos lakris: Jeg kan bare ikke fatte at noen (mange!) setter til livs store mengder salt lakris når de skal kose seg. Eller enda mer ubegripelig: Snop med salmiakksmak. Salmiakk var noe vi gjerne narret hverandre til å lukte på da jeg var liten - den som ble utsatt for dette fór bakover med tårer i øynene. Og gikk gjerne til motangrep en stund etterpå, bevæpnet med hjortetakksalt.

Ideen om salmiakk i godteri burde være like uhyrlig som å fylle deilig bakverk med sammenpresset, beskt fruktskall, AKA sukat.

2003-04-05T13:44:00.000-08:00

Slikkerier

AKA lørdagsgodteri, snop, Barne-TV-godt. Ingen tvil om at dette var ukens høydepunkt da jeg var liten. Jeg har alltid vært en slikkmunn, og hadde såpass strenge foreldre at godteri kun forekom på lørdager, til Barne-TV (eventuelt Barnetimen når vi var på hytta, der vi bare hadde radio). Selv om foreldrene mine er gamle 68-ere hadde vi det ikke helt som i filmen Tilsammans, der barna blant annet blir nektet å drikke imperialist-drikken Coca Cola.

Likevel var det utvilsomt to kategorier snop; ja-godteri og nei-godteri, hvorav bare førstnevnte ble servert hjemme hos oss. Ja-godteri var for eksempel seigmenn, ruter av melkesjokolade, lakrisbåter, Smørbukk og Fox. Nei-godteri som Stjernepose, Hubba Bubba, Sure føtter, Dundersalt og speidersnus fikk vi aldri, hverken hos pappa og Trine eller hos mamma og Bjørn.

Eller, jeg kan huske at vi én eneste gang klarte å overtale pappa og Trine til å kjøpe Hubba Bubba til oss. Tyggegummiprodusenten markedsførte seg på den tiden som ”tyggegummien som ikke klistrer”. Hvilket forsåvidt var riktig, inntil man blandet den med sjokolade i munnen. Da forvandlet materien seg til å bli like klissete som kvae. Resultat: En ødelagt pysjamas og en t-skjorte, en sofapute som aldri ble seg selv igjen, og Marte måtte klippe håret. En klassisk ”hva var det vi sa”-situasjon, og vi maste aldri mer om å få Hubba Bubba.

En annen gang hadde vi bearbeidet pappa og Trine til å la oss få kjøpe Stjerneposer for våre egne penger. Det var siste dag på hytta for sommeren, og vi hadde litt igjen av feriepengene. På vei hjem skulle vi kjøre innom en bensinstasjon der disse pengene skulle omsettes i de mytiske og sagnomsuste Stjerneposene, forhåpentligvis med Kiss-kort. Marte, Ulrik og jeg var utrolig oppspilte ved disse utsikter. [1] Jeg hadde av en eller annen grunn myntene mine i en brødpose som jeg bar med meg hele dagen. Mens pappa og Trine vasket ut av hytta, satt jeg på bryggen og kikket ned i vannet. Posen med pengene hadde jeg plassert mellom tennene; jeg bet sammen om den ene enden, slik at pengene pendlet som et lodd over vannflaten. Det var kanskje ikke så lurt, for da Ulrik ropte på meg, og jeg åpnet munnen for å svare, gikk det som det måtte gå.

Å, det ble gråt og tenners gnissel! Tårene spratt, og i ren frustrasjon la jeg skylden på Ulrik - det var tross alt han som hadde ropt på meg. Det var stor oppstandelse, og Trine tilbød seg etter hvert å dykke etter posen med penger. Hun fant den imidlertid ikke, men mistet derimot en kontaktlinse. Hvilket på den tiden var alt annet enn bagatellmessig, da det var en kostbar affære å kjøpe ny.

Jeg kan huske at stemningen i bilen på vei hjem var ganske dyster. Men Stjerneposer ble det, pappa tro til med økonomisk bistand. Jeg er den dag i dag litt usikker på om jeg egentlig fortjente det.

[1] Litt ubegripelig i dag at dette kunne avstedkomme såpass mye oppstyr, men slik var det den gang.

2003-04-05T00:21:00.000-08:00

Pasjon

Den nye pasjonsfrukt-Soloen er ganske god, men jeg tror likevel den blir en døgnflue på leskedrikkmarkedet.

2003-04-04T09:17:00.000-08:00

Sånn

Straks stiger jeg på 20-bussen og reiser til Cathrine. Vi skal se på Idol, sminke oss og drikke Chablis. Deretter på konsert med The Bangles. Hurra!

I already walk like an Egyptian.

2003-04-04T06:39:00.000-08:00

Midt i trafikken

Dét var kanske den kjipeste sykkelturen noen sinne. Det var såvidt jeg klarte å tråkke opp Toftesgate på grunn av den sterke motvinden. Sand og støv og gammelt løv føk rundt ørene på meg, og gjorde halsen tørr. Øynene måtte jeg knipe igjen det meste av veien, dels på grunn av virvlende partikler i luften, dels på grunn av den sterke solen. Sistnevnte virkelig stekte på ryggen og bakhodet mitt på vei opp Waldemar Thransegate, der jeg hadde vindkast i orkan styrke inn fra siden. I krysset ved Ullevålsveien ble jeg nesten feid inn under en diger kranbil. Samt generelt fredagsrush og utålmodige IDIOTbilister.

Omsider flyktet jeg inn på fortauet, sakte opp Norabakken med handlepose på styret, bare for å oppleve at en degenerert tenåring la fra seg et snowboard på tvers og dermed sperret hele veien da han stoppet opp for å knyte skolissen.

Jeg tror sannelig jeg må legge meg nedpå litt.

2003-04-03T23:44:00.000-08:00

Stemplet

- ... og du var ute en tur i går, eller?, spurte en kollega da vi kom på jobb i morges. Dette fant jeg svært urovekkende siden det 1) stemmer at jeg var ute på konsert, men 2) jeg drakk kun et par øl og syklet pent og pyntelig hjem idet konserten var ferdig. Javel, tenkte jeg sørgmodig, jeg har blitt såpass gammel at jeg ser herjet ut selv etter en særdeles rolig kveld på byen etterfulgt av hele seks timers søvn.

Jeg gikk litt i meg selv, men etter en stund spurte jeg forsiktig hvordan han trakk den slutningen. - Du har konsert-stempel på hånden, svarte han.

*puh*

2003-04-02T13:13:00.000-08:00

Stiff upper lip

Først nå kom jeg på en gøyal episode som inntraff da den (på alle måter) fjernere delen av famlien min møttes i forrige uke. Anledningen var den årlige generalforsamlingen som alltid holdes i mondene omgivelser på Continental. Sammen med disse usedvanlig konservative og snobbete menneskene blir jeg ganske trassig og infantil [1].

Jeg kan huske at jeg i 16 årsalderen tegnet opp igjen et nesten bortvasket konsert-stempel fra Blitz jeg hadde på hånden med sprittusj, bare for å få aristokratiske øyenbryn til å skyte i været idet jeg strakte meg etter sausen. I år gikk jeg i garderoben, hentet "Nei til krig i Irak"-buttonen fra ytterjakken min, og satte den på dressjakkekraven. Demonstrativt, ja vel, men disse innsnødde individene har godt av å se at noen mener noe. Sterkt, og avvikende fra deres egen norm.

Etter å ha spist et vidunderlig måltid (skalldyrsymfoni, rensdyrfilet, stuede morkler og det legendariske dessertbordet til salig konditormester Bruun, i følge med viner tappet på flaske omtrent da jeg begynte på ungdomsskolen), var det tid for kaffe avec og small talk. Under middagen sørger vi alltid for å kapre et ungdomsbord der det råder en lystig og uformell tone; etter maten må det mingles.

Ettersom mamma og Bjørn bor i Luxembourg for tiden, var det Inger, Ulrik og jeg som representerte familien, og vi var oss vårt ansvar bevisst. På et eller annet tidspunkt satt vi i en silkesofa og snakket om familietreet vårt. Slektens aner fra 1835 til en stund etter at jeg ble født, trykket på tykt, gulnet papir. Mammas kusine uttrykte sin begeistring for at også vi pleide å ha et eksemplar hengende i vårt barndomshjem. - Åja, utbrøt Inger, - det hang på do. Damen satte sherryen i halsen, og det var like før luktesaltet, som hun sikkert hadde i vesken, måtte frem. Deretter summet hun seg: - På toalettet, du. Virkelig! Ja, Ellen har jo alltid vært eksentrisk. Straks etter unnskyldte hun seg og gikk.

[1] Det gjelder forøvrig ikke bare meg; i godt voksen alder fant Ulrik det betimelig å ribbe lysekronene i lokalet for prismer.

2003-04-01T03:02:00.000-08:00

Aprilsnarr

Etter å ha pløyd gjennom mesteparten av dagens aviser, er vi i medieovervåkningsbransjen ganske skuffet over pressens aprilsspøker i år. Herregud, hvor naive tror de at folk er? Dessuten er det alarmerende at vi ikke har klart å finne aprilsnarr i Dagbladet eller VG.

Har i grunnen mer sansen for vår egen IT-avdelings aprilsnarr. Følgende beskjed står å lese på intranettet:
------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Nye epostadresser

I et forsøk på å redusere skadene ved den stadig økende bruken av spam (søppelepost) har konsernet bestemt at alle må få nye (eksterne) e-postadresser.

Noe av poenget er at de nye adressene ikke på noen måte må kunne henledes fra personens virkelige navn. Fordelen er at du selv kan bestemme mye av hvordan e-postadressen din skal bli.

Din nye e-postadressen kan lages ved f eks DinFavirorittBlomst.DinFavorittTegneserieHelt@observer.no.

Kom innom allerede i dag og få registrert din nye e-postadresse, så er det ingen andre som får tatt den før deg!

ps: Husk å informere dine venner om den nye e-postadressen. Legg gjerne ved denne teksten, så forstår de hvorfor du må endre adresse.

Lykke til!
--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Hehe. Jeg har allerede bedt om (og fått!) tigerlily.foxburr.of.fairdowns@observer.no, etter å ha kjørt navnet mitt gjennom The Hobbit Name Generator.

Forøvrig har jeg også sendt ut familiens 1. april-klassiker per SMS til søsknene mine: - Kosen har fått kattunger! Mamma pleide å narre oss med dette da vi var små. Vi kom alltid løpende - hvinende av fryd - til tross for at Kosen var en gammel, kastrert hannkatt. Nå har han i tillegg vært død i 11 år.

2003-03-30T21:24:00.000-08:00

Jackass-duer

Det er en svært hyggelig morgen, til tross for at klokken egentlig bare er litt over 06. (Si meg, hvorfor stiller vi ikke klokken til sommertid mandag formiddag i stedet for natt til søndag? Alle hadde blitt glade!).

En kollega av meg bare måtte dele følgende historie da han kom på jobb: "- I dag så jeg noe av det ekleste jeg har sett på år og dag: En due som spiste oppkast.". Ser man dette i kombinasjon med noe jeg har nevnt tidligere, nemlig at de late fuglene ikke flytter seg, men sitter midt i gaten og glor dumt på meg når jeg kommer farende på sykkel, bygger det opp under en helt ny teori: I likhet med alle landets tenåringsgutter, er duene på Jackass-kjøret for tiden.

2003-03-29T09:11:00.000-08:00

Dubliner 28.03.03 rundt midnatt

- Leverpostei?! ropte Kristin forbløffet da hun fant et avrevet hermetikklokk på bordet. Ikke akkurat. Nøtteblanding var mer korrekt, og burde vel strengt tatt også være mer rimelig å anta. Hihi.

2003-03-28T06:07:00.000-08:00

Sådan er kapitalismen

Jeg har levd i over 30 år, og lar meg ikke like ofte sjokkere over hvordan markedskreftene fungerer. At gjenoppbyggingen av Irak er et tema er det forsåvidt ikke noe galt med. Men når jeg leser at posisjoneringen og kampen om entreprenørkontraktene alt er i gang synes jeg det er litt... tja... ufint.

2003-03-28T05:31:00.000-08:00

Øl, øl, ute-øl

Det er travle tider, og de siste ukene har jeg knapt tilbragt tid hjemme. Ettermiddagen var derfor dedikert til å shine opp leiligheten. Utpå formiddagen skjønte jeg imidlertid at jeg bare må ta konsekvensene av det fine været, og kullkastet alle gode forsetter. Jeg ringte aller kjæreste søster og luftet muligheten for å i stedet gi oss årets første utepils i vold, og hun var straks med på notene. Cathrine er et organisatorisk talent utenom det vanlige, og kort tid etter fikk jeg denne mailen:

"Baby!
Gleder meg ekstremt til et sødmefylt stevnemøte kl. 15! Føler at vi har
et hemmelig-elsker-forhold om dagen, der vi stjeler oss tid til små
møter i nattens mulm og ettermiddagens mørke. Finner ikke noe tlf.nr.
til Grønlandshagen og Teddy's åpner ikke uteserveringen før 1. april. Skal
sjekke hagen på vei ned til byen, men uansett har Asylet åpnet, så i
"verste fall" setter vi oss der. Tar med solbriller til deg, min
skjønne.

Sees etterpå da! Hurra!!

Dein Chattreng"

Jeg kan nesten ikke vente. Den siste tiden har vi knapt hatt tid til å treffes, og har måttet legge opp til lynraske møter på de mest aparte tidspunkt. Det er tusen ting å snakke om! Mitt eneste problem er at jeg antakelig må iføre meg et par av Cathrines outrerte solbriller, jålete og digre, men det får gå.

2003-03-26T22:17:00.000-08:00

Grått

My tea's gone cold I'm wondering why
I got out of bed at all.
The morning rain clouds up my window
and I can't see at all.
And even if I could it'll all be gray,
but your picture on my wall
It reminds me, that it's not so bad,
it's not so bad.

Jeg har byttet om på ringetoner og alarm på telefonen min, og våkner nå til sangen overfor hver morgen. Mobiltelefon-style, ikke engang polyfonisk. Jeg har ikke helt bestemt meg for om det er en god eller en dårlig ting. I dag passet i hvert fall teksten godt; en sky har falt ned over Oslo og lagt seg i knehøyde. Bare duene har mer enn et par meter sikt.

2003-03-26T05:38:00.000-08:00

Söta bror

Jeg trives i Sverige, jeg liker svensk musikk og jeg lar meg lett sjarmere av svensker. (Aller mest av svenske polare på interrail). Jeg har sogar svensk familj. Inntil i dag trodde jeg også at jeg behersket det svenske språket godt, men det viser seg nå å være feil. Det er spesielt svenske artikler om skogbruksindustri jeg har tungt for, later det til.

Utenfor mitt fagområde er det også. Jeg har kjørt meg fullstendig fast, og nå klarer jeg ikke engang å forstå betydningen av "Ratat virke gav fem nya jobb". Hva da "ratat"? Å.

2003-03-25T06:06:00.000-08:00

Snakk til hånda

Noen som husker Liv-bilaget til Dagbladet? Det henvendte seg til kvinner, og såvidt jeg husker fulgte det med tirsdagsavisen. Mennene fikk sitt i sportsbilaget på mandager. Dette var vel omtrent i den samme perioden som "En anelse rødt" flimret på skjermen hos TV2, før Marit Åslein genialt karikerte disse konseptene i hjel med sine "Myke minutter" på Lille Lørdag.

Jeg fikk et flashback da bilaget "Kvinner, lyst og velvære" skled ut av - ja, ganske riktig - Dagbladet i dag. Riktignok et annonsebilag, men sannelig har de ikke fått med seg den (mildt sagt) dalende stjerne Synnøve Svabø på laget, som redaktør. For anledningen kaller hun seg SyNnØVe SvABø, er det ikke helt festlig? [1]

Jeg har aldri hatt spesielt sansen for dama, men etter å ha lest dette makkverket er det ingen tvil om at hun gjør seg bedre som stunt-repporter enn som redaktør og skribent. (Spørsmålet er vel om hun har noe å gjøre i rampelyset i det hele tatt.).

Bilaget består av annonser som henvender seg til kvinner, ispedd SvABøs pinlige reportasjer og utrolig lavpannede og innimellom "på kanten"-kommentarer (hun er jo så herlig dristig). Dama har åpenbart et tegnsettingsproblem, dog overstiger antall utropstegn såvidt jeg kan se aldri fire, slik at man kunne tatt henne med Terry Pratchett [2]. Så er hun vel heller ikke forrykt, bare svært innskrenket. At hun i tillegg lider av ord delings syken overrasker meg ikke nevneverdig.

Forsiden er i sin helhet viet et stort bilde av redaktøren selv (jeg antar det er "merkevaren Synnøve Svabø" vi her har med å gjøre), der hun sitter i en futuristisk stol og skåler i Dry Martini. Over 20 sider finner vi annonser for alt fra en renselseskur som rett og slett heter "KUREN", via Beate Uhse, til Biola. Sistnevnte er bra for fordøyelsen. Hvorfor en velfungerende fordøyelse er viktigere for kvinner enn for menn er jeg litt usikker på.

SvABø har også prøvd noe som heter "Crystal Clear", en ansiktsløftning uten kirurgisk inngrep. Madonna, Cindy Crawford og Victoria Beckham sverger alle til denne avanserte "intens sliping av huden"-metoden, og som redaktøren selv sier: "Nå har også lille jeg prøvd den!!!" [3]. Etter fase én ble huden rød og fresh som på Bente Skari, fortsetter hun entusiastisk. Ettersom langrennsløperen med de sprø og gærne frisyrene aldri har vært mitt skjønnhetsideal, hoppet jeg rett og slett over resten og bladde videre.

Dr. Greve! Det er klart at markedsførerne av Lilleborgs intimsåpe skal ha et ord med i laget når kvinnene får sitt eget bilag. Dr. Greve har jo i flerfoldige reklamefilmer avslørt at er det noe alle jenter trenger når vi føler oss "sånn", så er det et farvebad med rosenblader, og masse stearinlys i badeværelset, så de kjenner oss utvilsomt godt.

Videre følger to sider om Toyota Yaris, eller "kvinnebilen" som den omtales som. Hvorfor kvinnebil? Etter å ha skummet gjennom saken skyldes det såvidt jeg forstår at bilen er liten og snerten, gir liten prestisje (vi kvinner er jo mer opptatt av indre verdier) og fremfor alt at den er trygg. Kvinner bryr seg jo om barna sine, må vite.

Dobbeltsiden om "den moderne kvinne, en trussel for norske menns seksualitet" (jeg antar at SvABø her mener "en trussel mot...") er så enerverende at jeg må forbigå den i stillhet. Et par eksempler, bare: "Å være bifil er trendy" og "i dag er det ikke uvanlig for en mann å finne en lapp på kjøleskapdøren der det står Hei, kjære, jeg er på dildo-party, det ligger kylling i fryseren". Slike "avsløringer" og påstander er så utrolig gårsdagens nyheter, tendensiøse, og dessuten sterkt overdrevne.

Hudpleieprodukter fra Dove har jeg alltid sett på som annenrangs og temmelig simple (de distribueres tross alt hovedsakelig gjennom Rimi og Rema, og er så sterkt parfymert at huden umulig kan ha godt av dem), men her fremstilles de som en luksus i hverdagen. Ekstravaganse til 14,90! Hvis dette er luksus, hva skal man da si om den kostbare hudpleiebehandlingen Crystal Clear?

Nevnte jeg at bilaget avsluttes med en frekk liten artikkel om Kondomeriet? Nei? Vel, den er selvfølgelig med. Argh. Spar meg for den såkalte kvinnejournalistikken.

The face ain't listening!

[1] Er det tATu hun er inspirert av, mon tro?

[2] Five exclamation marks, the sure sign of an insane mind. (Terry Pratchett, Reaper Man)

[3] Hvis det er noe jeg ikke kan fordra, så er det folk som liksom skal redusere seg selv og sin egen betydning ved å omtale seg selv som "lille meg". Spesielt når det kommer fra et menneske med et ego på størrelse med Ural.

2003-03-24T11:25:00.000-08:00

Lukrative tilbud per mail

Antall spam som tilbyr "penis enlargement" mottatt i dag: 23

Jeg skal ikke ta løpefart og sparke inn åpne dører. Jeg skal heller ikke utgyte meg om hvilken vederstyggelighet spam er. Jeg er faktisk av dem som ikke tar det så tungt at innboksen min fylles med alskens tullball; jeg sletter det jo uten å tenke noe videre over det likevel. Da synes jeg faktisk det er verre med bekjente som spammer en med "artige" eller "gripende" vennskapsmail med vedlegg bestående av illustrasjoner som får klassikeren "Wings of love" til å fremstå som et smakfullt og nøkternt kunstverk.

Men altså: 24 tilbud om penisforstørrende piller(!) på bare noe få timer (ja, mens jeg har forfattet dette har det kommet en til) er litt i overkant. Det holder nå.

2003-03-23T14:48:00.000-08:00

Åh

Etter å ha gått en lang søndagstur i dag var vi enige om at det skulle bli godt å komme hjem og slappe av resten av dagen. Vi planla å steke vafler, se på Historien om Norge på fjernsyn [1] og ellers ligge med bena høyt og lese helgeavisene jeg (fremdeles!) ikke har hatt tid til å se på. Dessuten aktet jeg å se Idol, som jeg tok opp på video fredag, men heller ikke har fått sett.

Jeg ble derfor svært alarmert av tekstmeldingen fra Marte, som jeg så straks vi kom i hus: ”Hvilket tog skal dere ta?”. Tog?! Det begynte straks å demre for meg; vi var utkommandert til middag hos opphavet i Ski.

Jeg vil nødig fremstå som en utakknemlig drittunge, men selvråderett over søndager har vært min fanesak helt siden jeg flyttet hjemmefra. Etter at mamma og Bjørn flyttet til Luxembourg har vi vært så og si forskånet fra søndagsmiddager; med pappa og Trine har vi alltid hatt kultur for å treffes til andre tidspunkt, og befriende er det.

Men i dag var det altså duket for selskapeligheter i Ski, og ettersom jeg hadde glemt hele arrangementet fikk vi i tillegg dårlig tid. Vi måtte hive oss rundt, løpe til t-banen, og ble selvsagt avspist med et lokaltog.

Nåja, middagen - lammestek med rødvin, ostekake med portvin - var nydelig, selskapet hyggelig, og jeg har vel strengt tatt ingen grunn til å sutre. Annet enn over at jeg ved en inkurie kom i skade for å få med meg hvem som røk ut av Idol. Faen. Man kan jo spørre seg hva jeg skulle inn på TV2s nettsider for i det hele tatt.

[1] Jeg har store hull i historiekunnskapene mine, og har fått det for meg at å følge denne TV-serien skal bøte på de mest graverende tilfellene av uvitenhet.

2003-03-22T11:21:00.000-08:00

Det var en perfekt dag

Oslo lørdag ettermiddag

All we are saying...

Familien traff vi også, her ved onkel Morten

Krig er forakt for liv, fred er å skape

... kast dine krefter inn, døden skal tape

Søs!

Inger, Petter og Cathrine

Vi trekker oss tilbake før opptøyene starter

2003-03-21T05:48:00.000-08:00

Anbefales

Anjas skriverier (ja, det er to linker her) er noe alle burde få med seg.

Det er ikke mange bloginnlegg jeg stadig vender tilbake til og tar frem igjen og igjen. Bare et, faktisk, og det er dette. Jeg ler meg ihjel hver gang jeg ser denne bildeserien.

Senest sist fredag, på vei til sengs etter å ha drukket masse øl, satt Geir Ove og jeg og i sofaen og hikstet av latter over den uttrykksfulle katten og de geniale bildetekstene.

2003-03-21T04:23:00.000-08:00

Falling down

De fleste har vel hatt drømmer der man har noe viktig å utrette - man er gjerne på vei et sted - men hele tiden dukker det opp hindringer som gjør at man ikke kommer av flekken. For mitt vedkommende er slike drømmer ofte mareritt, og når jeg våkner er jeg mer sliten enn da jeg la meg til å sove. Likevel håper jeg at jeg er midt i en slik drøm nå.

Jeg har vært i denne lite harmoniske tilstanden i hele dag; sitter og skriver en komplisert og teknisk sak som jeg absolutt bør få ferdig snart, men hele tiden blir jeg avbrutt av telefoner som må tas, mail som må besvares, nettsteder som må besøkes og ekstra nyhetssendinger på fjernsyn. Instant Messenger-vinduer som popper opp. Lunchpause. Gruppemøte!

*skriik*

Ukonsentrert er fornavnet. De fleste av disse gjøremålene igangsetter jeg selvfølgelig av egen fri vilje, ettersom alternativet er å bøye nakken og konsentrere seg om dette sammensuriet av begreper som "tynne klienter", "Flexframe", "bladmaskiner", "Intel-arkitektur" og SAP.

Flere ganger har jeg lovet meg selv at nå skal jeg skrive ferdig denne saken før jeg gjør noe som helst annet, men i neste nu finner jeg meg selv inne på nettsidene til Big Brother eller i ferd med å bestille konsertbilletter. Og nå sitter jeg altså og forfatter dette innlegget, ute av stand til å gjøre meg ferdig med den forbannede lange og tekniske artikkelen.

Det. Er. I. Ferd. Med. Å. Klikke. For. Meg. Big time!

2003-03-19T22:19:00.000-08:00

I gang

It's good news week.
Someone's dropped a bomb somewhere
contaminating atmosphere
and blackening the sky.

:(

2003-03-19T11:05:00.000-08:00

Mitt liv som linselus

Standpunkt, NRK1, 18.03.03

I følge en kollega av meg kikker jeg ned på sølvreven fra Lier med et forelsket blikk (og jeg skjønner hva han mener).

2003-03-19T10:34:00.000-08:00

... nettopp nå er ringen hos meg

Lord of the Ring har fått his precious tilbake. Hurra! Mye bedre det enn at den blir funnet i en torskemave om 50 år :)

2003-03-18T22:27:00.000-08:00

Alle duene

Jeg har aldri vært blant dem som nærer et intenst hat til duer, men nå er jeg ganske irritert. Si meg: Er de lubne, grå fuglene stokk døve? Eller er de bare trassige? Når jeg kommer syklende ned Brugata om morgenen sitter de og breier seg midt i veien, uten å rikke seg. Jeg må skrike til dem for at de skal flytte seg, og da vralter de grettent unna (hallo, dere har faktisk vinger!). Jeg har vurdert "pappskive mot eikene"-trikset, for å lage litt støy, men er redd for at forbipasserende som ikke er innforstått med due-problematikken vil se rart på meg.

2003-03-17T14:11:00.000-08:00

Ta den ring og la den vandre

Det begynte så bra. Vi møttes rett etter jobb, og spiste et lett måltid på forholdsvis nyåpnede Bistro Brocante. Jeg fikk smakt husets croque monsieur - som det allerede går gjetord om - og lot meg begeistre over interiøret. På hjemveien gikk vi innom Rema 1000 i Waldemar Thranesgate.

Vi var ferdige med å handle, og Geir Ove betalte mens jeg la varene i sekken. "Jeg har funnet en ring", hørte jeg en spinkel stemme utbryte nedenfra. Jeg ble oppmerksom på en liten gutt, kanskje fire år gammel, som holdt noe opp mot meg. Et raskt blikk var imidlertid nok til å fastslå at det dreide seg om en nøkkelring. "Den kan du nok bare beholde, lille venn", sa jeg blidt, og klappet ham på hodet.

Da vi var forbi St. Hanshaugen gjorde Geir Ove anskrik: Gifteringen hans var borte. Det tok oss under 30 sekunder å resonnere oss frem til at den måtte ha falt av da han puttet hånden i lommen etter penger for å betale matvarene, og at det nok slett ikke var en nøkkelring den lille gutten fant. Der har man igjen for å velge en utradisjonell giftering, som ved et flyktig blikk kan minne om en nøkkelring!

Selv om vi har vært galgenhumoristiske etterpå, og spøkt med hvorvidt en mistet giftering bør tas som et hint om at man egentlig ønsker å gjøre det slutt (det er jo tung symbolikk ute og går her, det vet alle som har lest Knut Hamsuns novelle "Ringen"), er vi egentlig ganske lei oss. Får sikkert ikke tak i en ny som er lik heller.

2003-03-17T08:18:00.000-08:00

Mens vi holder pusten

Denne sendte mamma fra Luxembourg i dag - den har stått på trykk i Tageblatt, som de holder der nede. Jeg fant den selvsagt straks på nettet også, i flere versjoner. Melodi: "If You're Happy And You Know It".

If you cannot find Osama, bomb Iraq.
If the markets are a drama, bomb Iraq.
If the terrorists are frisky,
Pakistan is looking shifty,
North Korea is too risky,
Bomb Iraq.

If we have no allies with us, bomb Iraq.
If we think that someone's dissed us, bomb Iraq.
So to hell with the inspections,
Let's look tough for the elections,
Close your mind and take directions,
Bomb Iraq.

It's pre-emptive non-aggression, bomb Iraq.
To prevent this mass destruction, bomb Iraq.
They've got weapons we can't see,
And that's all the proof we need,
If they're not there, they must be,
Bomb Iraq.

If you never were elected, bomb Iraq.
If your mood is quite dejected, bomb Iraq.
If you think Saddam's gone mad,
With the weapons that he had,
And he tried to kill your dad,
Bomb Iraq.

If corporate fraud is growin', bomb Iraq.
If your ties to it are showin', bomb Iraq.
If your politics are sleazy,
And hiding that ain't easy,
And your manhood's getting queasy,
Bomb Iraq.

Fall in line and follow orders, bomb Iraq.
For our might knows not our borders, bomb Iraq.
Disagree? We'll call it treason,
Let's make war not love this season,
Even if we have no reason,
Bomb Iraq.

2003-03-15T02:34:00.000-08:00

På vei til barnehagen

Kristiane, 1974

2003-03-15T01:26:00.000-08:00

Vi må slutte å treffes på denne måten

Følgende telefonsamtale fant nettopp sted mellom meg og hun som arrangerer utdrikningslaget jeg skal i senere i dag:

(...)
K: Da treffes vi etterpå, det gleder jeg meg til, vi har vel ikke sett hverandre siden... *tenke*...
H: ... det forrige utdrikningslaget til A, tror jeg.
K: Nettopp! Snart fire år siden, er det ikke?
H: Sånn omtrent.
K: Flott, da sier vi det.
Begge: Hadet.